Det poetiske sprang, å skrive utenfor sine rammer

Etter frosten

Tvilen skriker som i skinner under toget gjennom frosten
Landskap driver der bak hinner lagt på rutene av frosten
Sakte minskes de i mørket mens det usagte blir stort
Byen der du lever svinner ut til snødrivet og frosten

Forbi siloer i natten tomme hus med knuste ruter
Tas jeg bort før jeg besinner meg og går ut der i frosten
For du venter på å vekkes av en sterkere enn meg
En som søker ut og finner veien til deg gjennom frosten

Gjennom krattet du har skapt deg gjennom år av hat og svik
Der det glitrer, stråler, skinner skjønne roser skapt av frosten
Arabeske tornegrener og en duft av evig grønt
Klare milde farger spinner nette mønstre skapt i frosten

For vakre for å hugges ned og knuses av de gode
Av velmenende heltinner som vil redde deg fra frosten
Blod gir dybde til det røde i det skarpe blomsterhav
Du er trygg der mellom minner høyt i tårnet midt i frosten

Som i søvne ser du noen nærme seg men stoppe opp
Og den frykt du har forsvinner, tar med håpet ut i frosten
Og jeg velger selv å stå i det sublime med en skrekk
For at noen andre vinner frem og når deg gjennom frosten

En som klarer legge øde denne skjønnheten av sorg
For når sommersolen rinner smelter roser skapt av frosten
Kan du høre isen synge, er du like redd som meg?
Kan du høre isen synge, er du like redd som meg?

Etter frosten er min versjon av en ghazal, en arabisk diktform. Dikt på denne formen finnes fra ca 700 e.v.t., mens de formelle reglene for en lyrisk ghazal ble antagelig nedtegnet på 1500-tallet. Disse var korte dikt om håpløs kjærlighet, ofte skrevet som en introduksjon til et lengre dikt eller ode. Ofte hadde de også et hint av det mytologiske eller mystiske ved seg.

Det er også en populær diktform i dag, særlig innen urban poesi. Det skilles også ofte mellom den persiske og saudi-arabiske ghazal, som har litt ulik oppbygning.

En ghazal har typisk mellom fem og tolv kupletter. Hver kuplett, eller strofe, skal helst avrundes med det samme ordet og ordet før avsluttningsordet skal være rimord til det tilsvarende i forrige strofe, slik at man både har et gjennomgående rim og en strofelikhet, en dobbelt tråd.

I den siste strofen skal det inkluderes et egennavn, ofte poetens, eller eventuelt et hint til dette.

Den persiske ghazalen skal hver ha samme meter og lengde på strofene, mens i den saudi-arabiske er det valgfritt. Den store forskjellen mellom disse to typene er at den Persiske gjennomgående er mer formell, både i språk og utforming.

Mitt dikt, Etter frosten, forteller om det å falle for en persons komplekse og kunstferdige forsvarsmekanismer mot intimitet, og å være fullstendig klar over at det er dette man liker ved dem. Ved å prøve å bryte disse forsvarsverkene eller bygge dem ned, vil også tiltrekningen og skjønnheten forsvinne. Ambivalens er noe som ligger lett for meg.

Som leseren ser har jeg plassert det gjennomgående rimet midt i strofen heller enn som nest siste ord, og endrer dermed noe på den typiske strukturen. Dette har en del å gjøre med at jeg skriver på norsk og at man bygger opp setninger noe annerledes. Så for meg ble det en mindre tiltvunget, men likevel internt solid måte å bygge opp diktet på.

Selv om mitt navn, Tone, kan ha flere betydninger på norsk, har jeg likevel valgt den mer billedlige ‘syngende isen’ for å hinte til det musikalske heller enn et direkte egennavn i siste strofe. Jeg har også valgt å gjenta den, for insisteringens del.

Den observante leser vil også se flere språklige hint og gåter i teksten som alluderer til både det ene og det andre, men disse er mer morsomme å oppdage enn å bli vist.

Den ‘høviske kjærlighet’ er også et typisk språklig trekk ved ghazalen, selv om det ikke er et formelt krav som sådan. Selv om det skal handle om kjærlighet og ofte erotikk skal man ikke henfalle til banaliserende vulgariteter.

Å skrive poesi på et annet språk enn det er utformet med byr også på sine særegne utfordringer. Norsk er ikke plagsomt belemret med ord som rimer på hverandre sett i forhold til en del andre språk, som arabisk, eller engelsk, ei heller med ord med dobbeltbetydning, som japansk. Dette betyr slett ikke at man skal holde seg til sitt språks diktformer, men at man muligens må belage seg på å gjøre noen tilpasninger til språkets rammer. Man får likevel gleden av en ny form, en ny måte å se ordene på. For i hver måte, hvert dikterisk byggverk å plassere ord i, gis ordene mer og mer betydning. De blir dypere, mer fargerike, mer innholdsrike.

Les gjerne mer inngående om ghazalens gleder på Iranica Online.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s