Nei jasså, du, Promethevs

Nei jasså, du, Promethevs
sånn kan det gå
Du sa «for de mange,
og ikke de få»
Du rev ilden vekk
ifra gudenes hand
og ga til den vanlige
kvinne og mann
Nå sitter du her,
lenket fast til en stein
og ser at vi setter
verden i brann

Vi takket for gaven
nå var det vår tur
å sivilisere
og lage kultur
Du ga oss din flamme
vi lekte med ilden
Vi lette fram brensel
og næringsstoff til den
Vi bygget og rev ned
vi hamret og grov
og vokste langt utover
våre behov

Slik avsluttet gudene
denne diskurs:
Titanlever ble
en fornybar ressurs
Hva tenker du nå,
lenket fast til din klippe
når ørnen snart kommer
igjen for å nippe
til leveren din, mens
vi spiller din gave
og slipper løs flammer
i gudenes have?

Dette diktet er en uærbødig replikk til Promethevs’ siste sang. Stort mer er det vel ikke å si om den saken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s