Promethevs’ siste sang

Eller, En fordrukken poets ode til sin lever

1

Til mørke dømmes den som bringer lys
Til glemte klipper ildens bærer bringes
lenket, motets giver på deg tærer
Din bøddel er det selskap som deg bys
Her under tomt og åpent himmelhvelv
Vet du selv om du tror den renes ord
om at du kun har brakt
din skjebne til deg selv?

Ditt ønske om å gi
uten å lede vil si
at du ei kan vite
om den lyse, varmende glød
som for guder er så lite
for folket frihet betød
eller tvert imot, om denne
ustyrlige, ukjente kraft
kun fikk deres frykt, deres hat til å brenne

Så søte i ditt indre er de klør
som river fortid bort
hver natt tilintetgjort
De gir samtidig fremtidshåp og lengsel
tar vekk alle selvpålagte stengsel
og over dine mangler trekker slør
Din bane kan deg dekke med gullbrune fjør
vern mot en skjærende, gryende dag
der det er deg unnskyldt å være skjør
steng ute morgenfuglenes triol
og lytt kun til ditt hjerteslag, men hør
og husk det som teller
Ei fra ansvar
dine lenker frigjør
du er ikke alene du heller

Å, vi er i godt selskap du og jeg
Blant alle de villfarne drømmeløse,
som gir vidre sine drømmer
Til alle de som trenger tankens flukt
de få som skaper det som vil bli brukt
til å hverdagens trangsyn oppløse
men drømmer kan ei være for porøse
Sterke må de være for å tåle den vekt
som kommer fra å bli av fornuften avdekt
og gransket inntil håp blir monstrøse
Sterke må de være som skal gi av sitt sinn
av glede og sorger øse
som sitt forråd tømmer
Og alle som med løftet blikk
kun ser det tomme himmelhvelv
for når du gir ilden videre,
vil den slukne i deg selv

2

For hvor skulle jeg gått?
Jeg kan jo aldri være en av dem
som jeg ønsker å nå
alle dem jeg ville vekke
dem en hånd jeg ville rekke
de jeg vil skal forstå
at ilden er deres
deres er den flamme
som brenner med samme
skinnende farger av evighet fått
som alltid vil nå frem
selv om liv ender brått
Og ei heller kan jeg dra hjem

Så hva er så skaden
med å natt etter natt
gå i stykker
når hver en ny daggy
ser deg av din sykdom forlatt
når alt gror ut igjen
din beste følgesvenn
er det du kjenner som glemsel
Alt er ved det samme
og intet kan ramme
deg varig og alt er som før
morgenduggdråper over ny hud blør
og borte er nattens skremsel

På alle kanter er vann og tåke
intet skip er å se i det fjerne
ingen storm som kan deg verne
Intet fyr vil overvåke
den stadige stillstand
av grått hav og bølgenes salt
og seilere som venter havsnøden
og rovfugler som venter på føden
er langt fra alt
langt fra døden
udødelig

3

Så behold deres prektige helter
de kjeder meg mer enn de tror
behold det hylende klagekor
Spar meg for en rakrygget befrier
som møtt med livet fortier
alt det som blomstrer og visner og gror
Dem som går gjennom verden
og kun sine idealer hever
med blikkene festet mot slutten av ferden
Og fra alle dem som lever
under den villfarelse at
det bare er hovmod som står for fall
At ikke vi alle
hvordan enn vi har levd
pent må svare på dødens kall
Send noen med døden i øynene
til å ta den plass som for meg er krevd
over de verste bøygene

Send en venn av livet og av døden,
de vakre tvillinger
en kjenner av helligbrøden
en bare halvt menneskelig
halvt virkelig
som ikke lar seg forhindre
av de gode, de ondes stillinger
En driftens forsvarer
En lystens budbringer
En helt uten selvdisiplin
som kjødet og kunstens kall besvarer
som av verden alle dens gleder avtvinger
Utsprungen av en avguds hånd
født av tåken og elven
som vil bytte sin udødelighet mot min
Som ellers kan finne sitt liv langtekkelig
men som aldri vil angre det valg de begikk
om å fri en annen fra deres bånd
fra sinnets pine og kroppens skjelven
fra denne straffen av forsynet utpønsket
og alle disse øyeblikk
av å være av verden uønsket
og utilstrekkelig
udødelig

Men selv om ingen vil komme
før all min gnist av utholdenhet er omme
skal jeg en dag bryte disse lenker
skal jeg en dag igjen få være vill
gripe fatt i rovfuglens nakke
og når jeg dens hode mot klippene senker
så den kun med sine klør sten kan berøre
den kun mot stålet kan hakke
og når jeg så på dens rygg meg svinger
flyr vekk med dens vinger,
flyr vekk med flammende øyne
over de blodrøde bølgetopper
skal jeg så min stemme høyne
kalle til min hjelp de fallnes kropper
og da skal jeg gjøre
alt sammen en gang til

Les Tone Wasbak Melbyes artikkel om den pindariske ode her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s