Det er alltid plass til en ode

Ode er gresk for sang. Formen brukes ofte som hyllningsdikt til en person eller et fenomen.

Dette var utvilsomt den mest anerkjente diktformen i antikkens Hellas, som vi her i Nord-Europa liker å fremstille som vår kulturelle vugge. Gresk poesi bygges mer opp om meter enn om rim, og det er alltid en teaterscene et sted i den mentale bakgrunnen til dikteren. Dette er poesi ment til å fremføres, og helst for et stort publikum.

Siden man i nyere vestlig poesi er vant til å se etter rim som tegn på lyrisk diktning, og siden setningsstruktur alltid vil endre seg med en oversetning, har man lenge oppfattet gresk poesi, og særlig Pindar, som mye mer ustrukturert enn det den var.

En hel del mer eller mindre kjente engelske diktere på 17- og 1800-tallet lot seg særlig inspirere av det de så på som en form for frie vers og skrev ode etter ode som man i dag vil kalle pindarisk-inspirerte heller enn pindariske. Den engelske romantiske dikteren John Keats sin Ode to a Grecian Urn er et kjent og ganske vakkert eksempel.

Pindar levde og virket på øyen Argos og omegn på 500 tallet f.v.t. Han var sin tids største dikter av datidens omdømmepop. Han er særlig kjent for sine hyllningsdikt til ymse idrettshelter og til Alexander den store.

En pindarisk ode er komponert av et sett vers som består av en strofe av to linjer i samme meter med stigende struktur som så skal følges opp av en antistrofe med fallende struktur. Strofene og antistrofen skal ha samme meter og rytme. Til sist skal verset avrundes med en epode, som skal ha avvikende struktur i meter og rytme.

En ode skal også gjerne være rikelig krydret med metaforer, mytologi, ordspåk, referanser til andre vers, og kjenninger.

Jeg har forsøkt så langt som språklig mulig å tilnærme meg den klassiske og svært rigide pindariske ode i mitt dikt ‘Promethevs siste sang’. Formen er her gitt av temaet, som både er stort, komplekst og tatt fra det greske pantheon. En hyllest er det sannelig også, til det smertefulle med å skape noe og den dype ambivalensen det alltid innebærer, samt vissheten om at man både kan og vil mistolkes, at noen kommer til å føle seg støtt, og at det man bringer frem i verden fort kan brukes til ting man aldri så for seg.

Tone Wasbak Melbyes ode «Promethevs’ siste sang» kan leses her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s