Om satslærens bittersøte velsignelser

Satslære er det kjekkaste faget, sa min foreleser i musikkvitenskap irriterende ofte.

Studenter i dette faget tilbringer nemlig en god del tid med å dekonstruere og analysere korsatser av Bach (ikke bare Bach, da, men han har en helt sentral posisjon i dette), og forsøke å skrive musikk etter de samme reglene. Det er et strevsomt og ofte frustrerende arbeid, der man må følge ganske rigide regler for å gjøre det riktig: unngå kvintparalleller, for all del ikke stemmeskred, septimen skal ned, og så videre og så videre.

Å lære seg dette betyr timesvis med frustrasjon og pirking på små og tilsynelatende meningsløse detaljer. Ganske ofte oppdager du at du har malt deg inn i et hjørne du ikke kommer ut av, og må begynne forfra igjen. Mens du sitter der og kløner med stemmeføringen, kikker spøkelsene av Bach, Mozart og Beethoven ned på deg. De ler overbærende, slik voksne kan humre av et spedbarn som forsøker å lære å gå.

Du har kanskje hørt at det ikke finnes regler i musikk, og det stemmer for så vidt, men når du forsøker å lære deg å beherske komposisjon og arrangering i en bestemt stilart, finnes det regler likevel. Satslære er dermed ikke helt ulikt poesi: skal man skrive dikt som er gode å lese må man kunne forskjellen på sine jamber og sine trokeer, anapester og daktyler, man bør vite hva trykksterke og trykksvake stavelser innebærer og vite hvordan verseføtter kan forme ulike verseformer.

Og når man behersker reglene, kan man eksperimentere med å bryte dem.

Dette har jeg forsøkt å skrive om i diktet «Satslære er det kjekkaste faget». I likhet med korsatsene jeg forsøkte å skrive, begynner det rytmisk og sammenhengende nok, i glede over den vakre musikken fra korsatsene, og sannelig dukker Bach selv også opp med et lite sitat. På et tidspunkt begynner det imidlertid å knote seg til. Plutselig dukker det opp vers av ulik lengde, rimmønsteret brytes, og til slutt snubler diktet fullstendig og imploderer i den fullkomne formløshet.

Så, som en fugl Fønix fra asken, stiger en formfullendt strofe opp av kaoset. Det uttrykker tilsynelatende en barnlig glede over den rene, spontane sangen, ubesmittet av satslærens åndsforkrøplende regelrytteri. Men skinnet kan bedra, for den uanstrengte tonen i strofen er nettopp et resultat av å ha internalisert de tidligere så frustrerende reglene. Frustrasjonen over puggingen har blitt forløst i et katharsis.

De tyske versene er hentet fra BWV 116 «Du Friedefürst, Herr Jesu Christ». Formen er ellers valgt for å kunne stemme overens med rytmen i Bach-salmene jeg tilbrakte så mange timer med å banne og sverte over.

SATSLÆRE ER DET KJEKKASTE FAGET

Jeg lyttet til en vakker sang
som fylte meg med glede
ja, følelser av alle slag
enn kjedsomhet og lede
for tonen rørte ved mitt sinn
og hjerterøtter bevret
når strupen gjorde om til lyd
de noter som sto skrevet!

Jeg stemte i den vakre låt
med hele stemmeprakten
så Fadervår i himmelen
med foten trampet takten!
Erleucht doch unsern Sinn und Herz
Durch den Geist deiner Gnad
dass wir nicht treiben draus ein’n Scherz
der unser Seelen schad

Men lytting kun for nøyens skyld
det gjør vi ikke mere.
for skal man lykkes i vårt fag
må man analysere.
Man tager først en tonika
og se mon hvor den bærer?
en dominantens mediant
tar oss mot nye sfærer
der alt kan skje.
Men hva var det?
Nå vil septimen ikke ned
men opp igjen. Si, hvorfor det?
Jeg skjønner ikke bæret.
Og hva gjør medianten nå?
Den oppfører seg ikke.
En ters i bassen vil vi få,
og alt til punkt og prikke.
Men dominantens mediant
den sjangler som en fyllefant
og bassgangen får hikke.
Akkorden her er alterert
oj, fanden — har vi modulert?

Se, dominantens svigermor
har melkeskum i barten
mens subdominas svirebror
har endret tonearten
så tonika har gått en tur
ja, flyktet fra sitt jomfrubur
og skiftet ham fra moll til dur
men tritonus er fortsatt sur
og subdominantens moll-medifjant
som bare driver med tøv og tant
elegant elefant er konstant medievant
mener Kant, ikke sant, noe om hvem som vant?
hos Saturn er det funnet en ny drabant.
DOMINANTEN KOMMER OG SEPTIMEN SKAL
N
E
D

For mye analyse kan
få hodet til å gynge.
Jeg satte meg i stedet ned
og satte i å synge!
Så tonen rørte ved mitt sinn
og hjerterøtter bevret
En ny og flyktig melodi
— som aldri vil bli skrevet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s