Hvorfor rime?

Atreyu turned in the direction of the voice, which darted fitfully among the columns, but he could see no one. «Who are you?» he cried. The voice came back to him like an echo: «Who are you?» Atreyu pondered. «Who am I?» he murmured. «I don’t know. I have a feeling that I once knew. But does it matter?» The singing voice answered:

«If questions you would ask of me,
You must speak in poetry,
For rhymeless talk that strikes my ear
I cannot hear, I cannot hear. . .»

Atreyu hadn’t much practice in rhyming. This would be a difficult conversation, he thought, if the voice only understood poetry. He racked his brains for a while, then he came out with:

«I hope it isn’t going too far,
But could you tell me who you are?»

This time the voice answered at once:

«I hear you now, your words are clear,
I understand as well as hear.»

(Michael Ende, The Neverending Story)

Vi kan se for oss at rim oppsto som et mnemoteknisk hjelpemiddel, i samfunn der dikt hovedsakelig ble formidlet muntlig. Setninger med bunden rytme og rim var lettere å huske enn setninger uten. Etterhvert som dikt ikke bare ble skrevet, men oftere lest innenat snarere enn deklamert, ble nok dette mindre viktig, og i det tyvende århundret gjorde modernismen fullstendig kål på rimene.

Men rim har aldri vært bare et verktøy for hukommelsen. Rytmene og rimene gir også en struktur til ordene som framføres. Denne strukturen kan både være vakker og bidra til sterkere å forankre opplesningen i tilhørernes bevissthet. Rimene former engasjerende punkter som lar en tilhører bli trukket nærmere ordene som framføres. Man kan følge flyten i ordene. Man er mer med.

Derfor lever rimet i beste velgående i sanger, som jo fremdeles blir laget for å lyttes til snarere enn leses. Og som historien om Uyulala og Atreyu viser; rimene er også besvergelsenes og trolldommens språk, som åpner porter mellom verdener.

Hvorfor vi glemte å rime

Modernismen i forrige århundre eksperimenterte med kunstneriske uttrykksformer og oppløsning av vante strukturer i kunsten. Dette oppsto i et samfunn som ble forandret til det ugjenkjennelige av industrialiseringen, der gamle seder og skikker stadig ble erstattet av nye, og der framskritt og utvikling og forandring for forandringens skyld ble fetisjert.

Parallelle utviklinger skjedde i andre kunstarter. I musikken eksperimenterte komponister med atonalitet, i billedkunsten ble ulike former for abstrakte uttrykk utviklet. Men der musikk uten toneart aldri vokste ut av en smal nisje, ble dikt uten rim og rytme etterhvert det normale.

Gode modernistiske dikt har selvsagt et svært bevisst forhold til både ordklang og rytmikk, selv om de ikke følger noe fastsatt rimskjema eller rytmisk mønster. Men et sted på veien har det nok likevel oppstått en forestilling om at det ikke er så nøye, at rim og rytme er noe simpelt, forbeholdt platte popsanger, barneregler og banale konfirmasjonsviser, noe som ilegger ordene en tvangstrøye som seriøse diktere ikke kan la seg være bundet av.

I Erato mener vi selvsagt at det er noe ordentlig vrøvl. Men det er verdt å dvele litt ved hvorfor, og ved hva rim har å tilføre poesien i dag.

Snøkrystaller og rompeballer

Svaret er at rim er med på å binde diktet sammen. Det er ikke bare løsrevne setninger, det er en sammenheng der, det er ord og setninger som går i dialog med hverandre. I rimet ligger et ekko, call and response, som en bluesmusiker ville ha sagt. Gjennom rim inviteres vi til å trekke forbindelser mellom ord. Dermed legger rimet også opp til en sammenlikning. Det er derfor det er morsomt når uventede ord rimes med hverandre, som snøkrystaller og rompeballer.

Det finnes paralleller til musikken også her, der fraser engasjerer hverandre i spørsmål og svar. Den vestlige musikktradisjonen handler mer enn noe annet, sies det, om bevegelsen fra dominant til tonika – med andre ord, om å bygge opp harmonisk spenning og forløse den. Poesien gjør det samme, og virkemiddelet for å få til dette, er rimet. Hjerte, sier dikteren, og bygger opp en forventning. Han kommer vel ikke til å følge opp ved å si smerte? Au, au, han gjorde visst det.

En snedig dikter kan utnytte slike forventninger både til å oppløse dem eller lede tilhøreren inn i en uventet kadens, slik det er gjort på noe plumpt vis i denne svenske folkevisen:

Å, pigan hette U- U- Ulla
hon ville gärna knu- knu-
knyta varma kärleksband,
som ingen på jorden upplösa kan

Språk med rim: rikere og dypere

For å oppsummere kan vi altså si at finnes gode grunner til å rime:

  • rimet lar ordene få mer innhold enn de har løsrevet
  • rimet gjør at diktet henvender seg mer til lytteren, heller enn poetens behov for å snakke
  • rimet knytter diktet nærmere musikken, som virker i oss på et dypere plan enn ord alene gjør

Men hvordan finnes vi de gode rimene? Se, det er tema for en helt egen artikkel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s