Skriv dikt som svinger

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs

svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Mangen en heltesjel sendte den ned til Hades og gjorde

kroppen til føde for hunder og flokker av rovgriske fugler.

Således var det at Zevs, den allmektiges vilje ble fullbragt

straks fra den dag da striden brøt ut og tredrakten skilte

hærkongen, Atrevs’ mektige sønn, og den stolte Akillevs.

Homer, Iliaden

It don’t mean a thing if it ain’t got that swing

Doo-ah, doo-ah, doo-ah, doo-ah, doo-ah

Doo-ah, doo-ah, doo-ah, doo-ah

Duke Ellington / Irving Mills, It Don’t Mean a Thing

Som åpningen på Iliaden så storslagent understreker: Rytme er viktigere enn rim. Et dikt uten rim, men med rytme, kan likevel være gripende og mektig. Heksameteret, verseformen som brukes i Iliaden, brukes gjerne uten rim.

(Hvis det er uvant å lese denne rytmen: Forestill deg en tromme som spiller en taktfast rytme mens du leser:

–‿‿ –‿‿ –‿‿ –‿‿ –‿‿ –‿
PAM-pa-pa-PAM-pa-pa-PAM-pa-pa-PAM-pa-pa-PAM-pa-pa-PAM-pa
SVAN-ger-med-DØD-for-ak-AI-er-nes-MENN-og-med-TALL-lø-se-SOR-ger)

Et dikt med rim, men uten rytme blir derimot famlende og ufokusert. Dikt uten rytme står i fare for å ende opp som ‘svevende ord’, der det er vanskelig å få tak i begynnelse og slutt og hvor diktet beveger seg. En rytme kan gi ordene retning og hensikt. Det gjør diktet lettere å lese, og hvis rytmen brukes bevisst kan de være med å bygge opp diktets poeng.

Fuglevinge og bølge

Grunnen til det er at rytme resonnerer med noe som sitter dypt i oss. Vi er rytmiske vesener. Rytmikken er forankret i kroppene våre, i åndedrett og hjerteslag, søvn og menstruasjonssykluser, måltider og hverdagens gjøremål. I naturen er det rytmer i jordas gang rundt sola, i flo og fjære, i dag og natt, i månefaser og årstider. Ved å ha et bevisst forhold til rytme knytter du diktet ditt an til mektige krefter!

Slik skriver André Bjerke:

[D]en nye lyrikkens skyhet for rim og rytme er i seg selv et interessant fenomen. Jeg tror det henger sammen med at den moderne kultur er en storbykultur. Og storbymennesket har ikke lenger noe sterkt naturgrunnlag for å oppleve det rytmiske; i metropolen lever man ikke som bonden og fiskeren under solens og målens taktstokk. Gjennom den maskinelle sivilisasjon er man rykket ut av samlivet med årstidene, vekstrytmen hos planter og dyr, tidevann og bølgeslag; forbindelsen med de kosmiske rytmer er brutt.
(…)
Man har en bestemt følelse av vår tid er direkte underernært på rytme.(…) Egentlig er det en poetisk hunger jazzen og popmusikken vekker i oss: ønsket om å gjenforenes med den tapte natur. Trangen til en rytmisk følelse med all-livet, med sol og måne, med fuglevinge og bølge. I danserytmen besvarer vi naturens bølgeslag.

André Bjerke, Versekunsten: rytme og rim

Hvordan finner man grooven?

Likevel er rytmikk noe det kan føles uvant å komme i gang med. Vi leser en del dikt som er nesten rytmiske. Det er et visst driv, men her og der sniker det seg likevel inn en versefot for mye eller for lite, med det resultatet at diktet ender opp med et uintendert haltende preg.

Den beste medisinen mot dette er selvfølgelig å lese diktet høyt – da blir alle rytmiske ujevnheter brått langt tydeligere enn når de står skrevet på papir.

Det andre man kan gjøre er å ha et bevisst forhold til de rytmiske byggeklossene diktet er bygget opp av.

Verseføttene er de grunnleggende bestanddelene i rytmen når man skriver dikt. Dette kan fungere ulike på ulike språk, men på norsk er det antallet stavelser, og om de er trykksterke eller trykksvake, som er avgjørende for rytmen.

Disse fem er de vanligste. Det finnes flere:

  • jambe ‿ – (lett-tung) f.eks. pa-PIR
  • troké – ‿ (tung-lett), f.eks. HOP-pe;
  • daktyl – ‿‿ (tung-lett-lett), f.eks. OP-pe-sen
  • anapest ‿‿ – (lett-lett-tung) f.eks. tru-ba-DUR
  • spondé – – (tung-tung), f.eks. VÅR-KÅT.

Gjennom å sette sammen verseføtter på ulike måter kan man danne ulike rytmiske mønstre med vanskelige navn som “jambisk trimeter” eller “trokeisk tetrameter”, men hva man kaller det er mindre viktig enn hvordan man faktisk skriver.

Altså: alle ord man skriver i et dikt på norsk veksler mellom trykksterke og trykksvake stavelser. Hvis man gjør dette på en sammenhengende, konsistent måte, skaper man en jevn rytmefølelse i diktet. Og når man først har gjort det, kan man også bryte det – bevisst, og med effekt, snarere enn tilfeldig og ubevisst.

OK, men hva gjør jeg med dette?

Du kan for eksempel prøve å skrive et dikt på blankvers, som er en diktform med en fast rytme, men uten rim. Blankvers er femfotet jambisk versemål, det vil si med fem verseføtter per linje med lett-tung rytme, uten rim.

Blankverset er særlig mye brukt på engelsk, blant annet av en viss William Shakespeare («To BE or NOT to BE, that IS the QUESTion» er for eksempel en linje på blankvers), men kan også fint brukes på norsk.

Fem ganger lett-TUNG, altså:

‿– ‿– ‿– ‿– ‿–
pa-PAM-pa-PAM-pa-PAM-pa-PAM-pa-PAM

(og som Shakespeare kan man godt ha en ekstra liten trykklett stavelse på slutten, så det blir pa-PAM-pa-PAM-pa-PAM-pa-PAM-pa-PAM-pa. Det er lov, og det er fortsatt et femfotet jambisk vers.)

To be, or not to be, that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune
Or to take Arms against a Sea of troubles

William Shakespeare, Hamlet, tredje akt, første scene

Verseføtter og taktslag

Jeg snakker iblant om at dikt har musikalske kvaliteter, men akkurat dette med verseføtter fungerer litt annerledes enn i musikken. Det går i noen grad an å strekke eller legge inn flere stavelser i en sangtekst for å få den til å gå opp med taktarten. I et dikt er dette en mer risikabel øvelse, da det vil endre hele det rytmiske mønsteret. Det går selvsagt an, men da bør man vite hva man driver med.

En viktig forskjell på norske dialekter er forresten hvor man legger trykket i ulike ord (ba-NAN vs. BAN-an). Kan man benytte seg av dette ved å skrive dikt på dialekt? Javisst!

Dersom man ønsker å sette seg nærmere inn i dette, finnes det flust med gode bøker i verselære man kan gi seg i kast med. Det er langt mindre mystisk enn det virker som. The Ode Less Travelled: Unlocking the Poet Within av Stephen Fry er både morsom og lettfattelig uten å være enkel.

Ellers så kan du gå til en av de norske mestrene av dette håndverket: André Bjerkes Versekunsten: rytme og rim. Av de to er Fry mest pedagogisk og Bjerke mest visjonær, så de kan godt leses i den rekkefølgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s