Midnatt, minner, underlige katter og musikk

Råd til den aspirerende poet fra en dikterkatt, jeg mener kattedikter, jeg mener at;

T. S. Eliot er nok for de fleste kjent i dag for sine dikt i Old Possum’s Book of Practical Cats fra 1939, som er den lyriske inspirasjonen bak musikalen Cats med musikk av Andrew Lloyd Webber, og som nettopp har blitt film.

Nå skal vi ikke snakke så mye om den bisarre body-horror-filmatiseringen av disse diktene som nylig har belemret kinolerreter og strømmetjenester verden over, men heller om Eliots essaysamling On Poets and Poetry, der han gir en rekke gode råd til aspirerende poeter.

Essayene er skrevet mellom 1926 og 1956 og omtaler alt fra poesiens sosiale funksjon, kritikk av poesi og presentasjoner av sentrale poeter som Goethe og Vergil.

Siden vi alt har vært en del inne på musikk og poesi, vil vi gjerne få se nærmere på et av essayene fra samlingen, nemlig ‘The music of poetry’.

Katzenjammer

Elliot er ofte presentert som en modernistisk dikter, og er neppe den poeten man forbinder mest med formgivne dikt, som vi i redaksjonen er glade i. Han var til gjengjeld meget opptatt av rim og rytme og av musikalitet. Og også av form, på sitt vis, som vi skal se senere.

I ‘The music of poetry’ skriver Elliot om hvordan en forståelse av gramatikk og verselære er nødvendig for å skrive gode dikt. Likeledes hvordan en periode med å imitere sine yndligspoeter er nyttig for å utvikle sitt språkøre.

Han skriver om hvordan noen ord er vakre, tiltalende, og andre stygge. Av og til på grunn av deres plassering i en setning, av og til for deres uferdighet (for eksempel ‘televisjon’) og hvordan å bruke denne effekten vil til sammen skape en helhet og en spenning i et dikt, spesielt av en viss lengde. 

Det er musikaliteten i språket han her ber oss fordype oss i, klangen i ord og setninger og effekten de gir tilhøreren. For det er her ord og mening blir til poesi. Et musikalsk dikt, er når et dikt som har et musikalsk mønster først i lyd og så i mening av lydene, tvinner sammen disse to mønstrene til ett.

Faren med denne oppdagelsen er at man kan bli for opptatt av bare å produsere øyeblikkelige effekter av pene ord. Om ordene bare er lyder tømt for mening er det heller ikke poesi, for det snakker til ingen. 

For å utdype med en egen analogi, diktet får ingen klangbunn, det blir som en lyre med bare strenger og ingen base.

The Dong with a luminous nose

Men mellom ord og mening, musikk og lyrikk finnes de såkalte ‘tøyseversene’, en stor tradisjon i britisk lyrikk, av deriblant Edward Lear (som i tittelen på diktet i mellomtittelen til dette avsnittet) og Lewis Carroll (The Hunting of the Snark).

Som Elliot påpeker er disse versene slett ikke tøys, for tilhøreren forstår utmerket godt hva som foregår. For det meste. De setter nye ord, eller versjoner av ord inn i kjente sammenhenger, setninger og strukturer for å skape en romslig utvidelse av språket og av tilhørerens fantasi. 

Her finner vi også surrealister, som i stor grad jobber med drømmelandskaper og med å meget omhyggelig frembringe ulike emosjonelle tilstander i sine verk. Dette skjer da mer via klangen i språket enn via ordene i seg selv, som hos Stéphane Mallarmé, som er sagt å bruke det franske språket på en så intrikat måte at man må være utlending for å forstå hva han sier.

Men å henfalle til rent tøv kan man ikke, for som Elliot skriver:

«We can be deeply stirred by hearing the recitation of a poem in a language of which we understand no word, but if we are told that the poem is gibberish and has no meaning, we shall consider that we have been deluded»

Et godt dikt både kan og bør endre ens egen struktur, gi åndelig vekst og næring, eller, om ønskelig, besnærende forfall. Om man bare lar seg bevege i øyeblikket av pene ord eller gløtte inn i andres drømmer og mareritt, vil diktet bare drive forbi og forsvinne.

Poesi er vanskelig, vin

Frie vers er jo fremdeles meget populært, og var litt av en vågal nyskapning en gang i tiden, men: «No verse is free for the man who wants to do a good job», skriver Elliot om denne typen poetiske utskeielser.

Han påpeker at bare en meget dårlig poet vil se frie vers som en løsrivelse fra form. Poenget med å løse opp de kjente verseformene var ment å komme vekk fra en, på den tiden stagnert, form. Hensikten opprinnelig var å plukke fra hverandre for å skape noe nytt, ikke å bare plukke fra hverandre og trampe rundt i byggeklossene av det man hadde dekonstruert.

Ifølge Elliot befant også poesien på hans tid seg i en oppbyggingsfase og han fulgte spent med på hva den ville bli til.

Jeg vet ikke om han ville blitt overstadig imponert over resultatet så langt. Men vi vagger nå rundt og jakter etter Snarken som Carroll sine sjøfarende desperadoer

‘It’s a Snark!» was the sound that first came to their ears,

And seemed almost too good to be true.

Then followed a torrent of laughter and cheers:

 Then the ominous words «It’s a Boo—»‘

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s