Mot til å skape

En av de virkelig store klisjeer i poesiens verden er den neglebitende, angstfylte poeten som sitter og har kvaler. I vårt gledesfascistiske effektivitetssamfunn passer det uhyre dårlig inn å drive på slik. Derfor blir vi gjerne fortalt en masse sludder om skaperglede og at den kreative prosessen er et udelt uttrykk for lykke.

Dette er uttalelser man kan vente seg fra samme type uhyrer som de som sier at barnefødsel egentlig er kjempemoro om man bare slapper av og at menstruasjonssmerter bare finnes i hodet ditt.

Den løste Promethevs

Vi har snakket før om Promethevs, og om ambivalensen ved å skape. Man vet det er både skadelig og meningsløst, men man gjør det nå likevel. Fordi man aner at det er noe annet et sted, noe som er akkurat utenfor rekkevidde for hverdagslivet.

Å skrive poesi er alltid å begi seg inn i det ukjente og det er alltid livsfarlig.

Poeter og psykologer har vanligvis ikke noe vennskapelig forhold, siden psykologien stort sett befatter seg med å gjøre lydige samfunnsborgere av folk. I Mot til å skape (1975) skriver imidlertid den eksistensielle psykoanalytikeren Rollo May om nettopp motet som trengs for å skape noe og opprørskraften som finnes i poesien.

Krille, jag har ångest

Mot, sier May, krever frykt. Er man ikke redd for noe, kan det ikke sies å være spesielt modig å gi seg i kast med det. Det er spenningen mellom tvil og overbevisning som er grunnlaget for mot. 

En som blindt følger sin overbevisning vil ikke kunne se hvor de går, mens en full av tvil vil ikke gå noe sted i det hele tatt.

May skiller mellom eskapisme-kreativitet, som ligner på den leken vi i dag blir påstått at kunst er, og den sanne kreativiteten, som stadig vil true med å oppsluke kunstneren og drive vedkommende ut i galskap eller denslags.

Men hva har dette å gjøre med lyrisk diktning og formgiven poesi? Jo;

For å bryte grenser, må de finnes

I kapittlelet ‘Grensene for kreativitet’ forteller May om hvordan en i utgangspunktet spennende litterær paneldebatt mellom blant andre Joyce Carol Oates, Gregory Bateson og William Irvin Thompson degraderte innen fem minutter til ren pludring etter en uforsiktig bemerkning fra ordstyrer om at ‘menneskets muligheter er ubegrensede’ i sin introduksjon.

For det første er jo denne uttalelsen rent tøv. For det andre ville det ikke ha vært noe morsomt.

Som May sier det, om det hadde vært sant at menneskets muligheter var ubegrensede fjerner det alle problemer. Det er ingenting igjen å diskutere, det gjenstår bare å reise seg, synge halleluja og gå hjem.

I en ligning som høres ut som noe som en motivatør kunne funnet på å gjøre på ordentlig sier May at det er som å sette noen i kano og skyve ham ut i Atlanteren med en munter kommentar om at ‘det finnes ingen andre grenser enn himmelen’.’

May legger til at kanopadleren jo godt vet at det visst finnes en annen grense, nemlig havbunnen.

Havet! Livet! Døden!

Ifølge May er det selve eksistensen av grenser, om de nå følges eller brytes, som setter igang kreativiteten.

Dessuten har man en hel del grenser, selv uten et samfunn eller religion som finner dem på.

Man har en fysisk begrensing på hvor mye man i det store og hele kan skrive, eller tenke eller føle. Før eller senere vil ikke  blodkar og nerver mer, og det skjønner man godt.

Og man har den store grensen, døden, der alt ender. Det er ikke tilfeldig at det er livet, kjærligheten (eller havet, som jo også er den store kjærligheten på den ene og andre måten) og døden, som er de store tema i diktningen, for de er også de store grensene.

May mener sågar at selve bevisstheten springer ut av at man er oppmerksom på at grenser finnes. Men det er det å vite hvor de er og hvordan de ser ut, som er forutsetningen, og da må man søke mot dem, kanskje vandre litt frem og tilbake over dem.

Nå kan jo grensene bli trange og kvelende, noe May som psykoterapaut så en del av i sitt arbeid, men i likhet med T. S. Elliot ser han grenseutvidelsen nettopp som et stadie, og det er i mätet mellom grenser og spontanitet han mener å finne kunsten.

Å forme vs. formalisme

En vesentlig presisjon her er at ‘form’ ofte forveksles med ‘formalitet’. Og sistnevnte kan fort stivne og sperre for spontaniteten. 

Men all spontanitet bærer også i seg sin egen form, noe som jo kan forklare hvorfor all moderne klassisk fort kan høres make ut. Alt formes idet det oppstår.

Og ut fra dette, mener May også å finne at nettopp siden kunsten er lidenskap som tar form, er den også kilden til all menneskelig erfaring. Heller enn at kunsten skal komme som en ettertanke, en oppdrager eller en snedig kommentar, er den selve urkilden for hvordan vi ser verden og oss selv. Dermed blir også vitenskap og det vi kjenner som logikk avledet fra kunsten. 

Det den ikke er, er spesielt samfunnsnyttig eller underdanig. Kunstnere er ifølge May ‘the bearers of the human being’s age-old capacity to be insurgent’.

Heia oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s