Musikk til ordene

For lenge, lenge siden, i en galakse langt, langt borte, fantes noe som het ‘poesi’.

Dette var en meget avansert form for kommunikasjon som ble vurdert altfor farlig for de styrende makter, og derfor dekonstruert til ugjenkjennelig pjatt.

I et tappert forsøk på å snike poesien inn igjen i verden, involverer Caroline Eugenie Synvis seg blant annet i å sette musikk til dikt, og i ymse prosjekt som har dette som formål.

Blant disse er det Valdres-baserte bandet Synvis, som altså bærer samme navn som henne selv. Hun har også sunget i prosjektet Norsk poesi, der Herman Wildenvey, Sigrid Undset, Henrik Ibsen, Inger Hagerup og André Bjerke er blant dem som har blitt tonesatt.

Her framfører hun Korsveiens Dronning, skrevet av Tone Wasbak Melbye, tonesatt av Caroline.

Følgende tekst er et intervju med Caroline, der vi går inn på hvorfor i alle dager hun begir seg ut på noe så åpenbart risikabelt.

Du har både tonesatt dikt og sunget dikt som har blitt tonesatt. Hvordan går du frem for å finne melodien i diktet?

Jeg leser diktet, og prøver å høre en melodi. Det oppleves som at noen dikt synger nesten av seg selv, og andre gjør ikke det. Når jeg begynner å høre melodien, synger jeg videre på den, til jeg synes den er ferdig. Og så finner jeg akkordene etterpå. Om diktet synger eller ikke, har nok mye med rytmen å gjøre. Men jeg tenker ikke bevisst på dette i øyeblikket.

Rytme er viktigere enn rim når det gjelder å finne melodi, synes jeg. Samtidig må diktet ha en mening som snakker til meg på en måte, som setter meg i en stemning og gjør at jeg får lyst til å synge det.

Synes du ofte at du må krangle med teksten for å få den til å passe til å synge godt?

Egentlig ikke. Men det er nok fordi jeg velger bort de diktene jeg må krangle med. For meg er tonesetting av dikt noe jeg gjør iblant, som en avkobling fra å skrive tekster selv. Derfor er det lett å velge de diktene som synger lett, og velge bort de andre. Men, hvis jeg hadde sittet med et bestillingsverk for eksempel, så ville det selvsagt blitt endel krangling.

Med andres dikt, føler du det anderledes å synge dem enn sanger der tekst og melodi er laget samtidig eller der melodien er laget først?

Når man synger et dikt, har man i utgangspunktet en forsikring om at teksten er viktig. Noen har skrevet teksten først, i tanken om at den skal være bra nok til å stå alene. En god melodi bør gjøre at teksten blir levende og lett å uttrykke. Så hvis man er heldig å ha en god melodi, vil det gjøre teksten enda bedre.

Da jeg kom med i prosjektet Norsk Poesi for ca 15 år siden, hadde jeg ikke sunget så mye dikt før. Før dette hadde jeg hatt et sterkere fokus på musikken enn på teksten, både når jeg lagde og hørte på musikk. For meg ble det veldig lærerikt å synge sanger hvor teksten var så viktig. Det gav meg muligheten til å bedre kunne utrykke ord og følelser med toner og nyanser i stemmen. Så ja, sånn sett føles det annerledes å synge dikt, enn sanger hvor teksten ikke er i fokus.

Men, det finnes jo også mange låtskrivere som skriver slik at teksten er like viktig, eller viktigere, enn melodien. Jeg har sunget mye Bob Dylan, for eksempel, på grunn av Dylan-festivalen her i Valdres. Det er vel så berikende som å synge dikt. Med Bob Dylans sanger har jeg ofte opplevd å komme inn i sangen gjennom teksten. Jeg hørte ikke sangen ordentlig før jeg hørte teksten ordentlig, og da begynte den å øse ut stemning, musikk og mening. Det er også mye lettere å gjøre en bra cover-versjon når teksten er bra. Den beste måten å oppleve en tekst på, er å synge den synes jeg.

Har du et yndligsdikt du vil dele med oss?

Jeg synes det er vanskelig å velge ut ett yndlingsdikt. Men jeg kan si noe om hvilke dikt jeg har hatt sterkest opplevelse av å synge. Jeg har likt spesielt godt å synge Halldis Moren Vesaas og Sigrid Undset. Av Vesaas vil jeg trekke fram «Mitt hjarte». Men Sigrid Undset sitt «Credo» har kanskje slått aller hardest. Det har å gjøre med at hun hadde et handikappet barn, og jeg har selv en autistisk sønn. Hun skrev dette diktet lenge før hun ble mor, men jeg har likevel alltid lagt denne meningen i Credo, og følt et slags slektskap. Det handler om å akseptere livet slik det er. På den tiden jeg jobbet mye med Norsk Poesi, var sønnen min liten og jeg hadde ikke så mye hjelp ennå. Det var veldig krevende. Da føltes dette diktet som en trøst. Det er veldig alvorlig og religiøst, nesten på en middelalder-aktig måte. Jeg tror det gjorde at jeg ikke syntes jeg hadde det så ille likevel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s