Det kom et dikt til Norge i 1932, eller; På anapestens vinger

Vi har snakket om utfordringer med gjendiktning før. I dag skal vi ta en nærblikk på et kort, men betydningsfullt dikt, og på hvor lett det er å snuble i selv de letteste verseføtter.

Dagens dikt er underskjønne Vandringsmannens Nattvise, av Goethe, som på Tysk heter Wandrers Nachtlied, og lyder slik:

Wandrers Nachtlied

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

Johann Wolfgang von Goethe

I likhet med vårt forrige dikt, Høstvise, har også dette vært involvert i en konkurranse, denne gang om beste oversettelse til norsk i 1932. Det kom da inn hele 1147 forslag, noe som vel må gjøre dette til et av de mest oversatte diktene på vårt språk. I tillegg har vi flere gjendiktninger av ymse forfattere.

Vandringsmannens Nattvise er en dikt med en ro og en tyngde som viser seg i både ord og struktur.

Diktet letter i linjene med trykklette stavelser og lette rim i strofe 1 og 3 og lander på de tunge rimene i slutten av strofe 2 og 4 i en anapestisk versestruktur, før det virker til å luske inn i skogens mørke med en lengre strofe og vrir på rimfølgen fra a, b, a, b til a, b, b, a, noe som gjør den endelige landingen blytung. Man kan nærmest kjenne ravnene lette fra sine grener i skogen etter det rungede, siste ‘auch’. 

Men som vi ser, er det ikke så likefrem å gjenskape denne enkle elegansen som man skulle tro. La oss demonstrere, først med en nokså rett frem gjendiktning av selveste André Bjerke.

Vandringsmannens nattvise

Over alle tinder
er fred.
All skogens vinder
tones ned
i åndløs kveld
og fuglene tier blant graner.
Vent, før du aner
stilner du selv

André Bjerke

Her går rim foran rytme, og vi snubler i en granrot ved oppdelingen mellom linje tre og fire, som virker noe klumsete. Likevel lander vi på bena til slutt med en meget elegant slutt som treffer leseren som en gren i ansiktet.

Behagelig, nei. Effektivt, ja. Men det kan også gjøres slik som Åse Marie Næsse velger i sin gjendiktning

Vandringsmannens nattvise

Over alle tindar
er ro,
dei siste vindar
susar no
lint gjennom lund.
Småfuglene syng ikkje lenger.
Kvil dine venger
sjølv, om ein stund.

Åse Marie Næsse

Her hopper vi på ordene ‘lint gjennom lund’ heller enn å snuble i en granrot. På den andre siden ender vi i en slags forvirring i siste strofe, som ikke har samme tyngde som verken Goethe eller Bjerke siden ‘stund’ også egentlig er trykklett selv om det bare har en stavelse. Dermed mister diktet den klangen av fred og det ekko av graven som originalen har. Vi ender opp i en lund mellom trærne, men vi har gått oss vill.

For både den samme eleganse og tyngde som Goethe er det bare Hartvig Kiran som klarer å gjenskape. Med sitt usedvanlige øre for rytmen i språket får han frem det samme landskap som Goethe, selv om det er mindre direkte oversatt enn andre versjoner.

Bare hør:

Vandringsmannens nattvise

Over alle tindar
er ro.
Og alle vindar høyrest no
… knapt som eit sòg.
Småfuglen blundar så varleg.
Vente no! Snarleg
stilner du og

Hartvig Kiran

Her er de nette, korte ordene som en lyktemann som viser vei gjennom trærne. Oppdelingen av strofene leder leseren lengre og lengre inn mellom rimene inntill poeten plutselig snur seg mot en og avslører diktets sanne mening.

Hartvig greier til og med å få med noe av magien i bokstavrimet som Goete har med ‘Walde’ og ‘Warte’ i ‘Varleg’ og ‘vente’.

For å sitere en annen, meget dårlig, oversettelse; Jeg hviler saken min.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s