Mysteriet i verseføttene

Metamorphosis av Sylvia Plath (1957) virker ved første øyekast malplassert hos Erato, der vi liker å snakke om den bundne rytmens fortreffelighet. Her er det ingen fast rytme å få øye på. Samtidig er det åpenbart når man leser diktet at rytmen i det er konstruert svært bevisst. Her er hvert ord og hver stavelse nennsomt utvalgt.

Kanskje er det nettopp i dette vi finner noe av mystikken i diktet: i den svært bevisste rytmikken som likevel unndrar seg forsøk på å definere den i fastsatte mønstre, stadig i forandring, i metamorfose, slik føtter blir til hover og horn vokser fra panne.

Og kanskje er det nettopp i vissheten om at det rytmiske mønsteret er i ferd med å gjennomgå denne metamorfosen at hver stavelse får slik en symbolmettet tyngde, som avtrykket av en guds hover på jorden.

Har jeg nettopp undergravd Eratos credo med det siste setningen? Nei, jeg tror da ikke det.

Metamorphosis

Haunched like a faun, he hooed
From grove of moon-glint and fen-frost
Until all owls in the twigged forest
Flapped black to look and brood
On the call this man made.

No sound but a drunken coot
Lurching home along river bank.
Stars hung water-sunk, so a rank
Of double star-eyes lit
Boughs where those owls sat.

An arena of yellow eyes
Watched the changing shape he cut,
Saw hoof harden from foot, saw sprout
Goat-horns. Marked how god rose
And galloped woodward in that guise.

Sylvia Plath

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s