Ørreten og guden

Erato skrev nylig om Sylvia Plaths dikt Metamorphosis, og hvordan det foranderlige rytmiske mønsteret i diktet bidro til å understøtte motivet om forvandling. 

Her er et annet dikt om forvandling, The Song of Wandering Aengus av William Butler Yeats. De to diktene deler motivet om forvandling mellom menneskeskikkelse og noe annet, men forteller om dette på svært ulike måter.

Plath plasserer perspektivet hos en flokk ugler, «An arena of yellow eyes», som blir tiltrukket av lydene mennesket lager i det han er i ferd med å forvandle seg til gud. Selve fortellerstemmen står derimot utenfor, som om leseren betrakter scenen med mennesket/guden og uglene fra utsiden.

Yeats gir oss derimot en fortelling i første person, fra en person som selv var delaktig i det som skjedde. Jeg-personen utfører handlingen som utløser forvandlingen, og blir senere selv forvandlet av hendelsene, som setter spor i sjelen som ikke forsvinner selv når hen er «old with wandering / Through hollow lands and hilly lands».

I motsetning til Plaths rytme er rytmen i dette diktet fast. Det foranderlige rytmiske mønsteret i Metamorphosis understøtter motivet om forvandling og gir en følelse av noe forstyrrende som skjer. Det det faste mønsteret og den sagn-liknende tittelen i Wandering Aengus knytter derimot an til folkeballader, noe som gir diktet et mer sentimentalt og lengtende preg. Dette er også med på å understøtte motivet om jeg-personens lengten etter ørretjenta med epleblomster i håret.

Passende nok er dette diktet senere blitt tonesatt av Donovan.

The Song of Wandering Aengus

I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.

When I had laid it on the floor
I went to blow the fire a-flame,
But something rustled on the floor,
And someone called me by my name:
It had become a glimmering girl
With apple blossom in her hair
Who called me by my name and ran
And faded through the brightening air.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done,
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun.

William Butler Yeats

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s