I vanviddets vold

«Okkult intermesso» av André Bjerke er ikke et spesielt grensesprengende dikt. Her er ingen snedige rimmønstre eller rytmiske nyskapninger. Formmessig er det fullstendig rett fram, en haug anapester etter hverandre i rimmønsteret aa. Gjesp.

Hva oppnår Bjerke med å benytte seg av denne knusktørre verseformen? Jo, nettopp at leseren, i stedet for å falle i staver seg over de formmessige grepene, viser desto større oppmerksomhet til historien som fortelles i verseføttene.

Kanskje er heller ikke denne spesielt dyp. Vi snakker snakere om en lettbent og kanskje litt moraliserende fortelling om en trangsinnet skeptiker. Men også det lettbente har sin plass i denne dystre tiden og tematikken, og alt trenger ikke være dødsens alvorlig. Det er ikke uten grunn at «spøk» er stammen av «spøkelse».

Diktet henter seg dessuten inn med en forrykende og sitatvennlig punchline: «Finn flasker og glass, du fortjener en rus! / Den jord du bebor er et spøkelseshus».

Okkult intermesso

Professoren sitter en natt ved sitt bord
og fyller en bok med belærende ord

Han dypper sin sylskarpe stålpennesplitt
og skriver sitt verk «Okkultismens Falitt»

«Den såkalte synskhet og telepati
betraktes som former av schizofreni»

Den overtro godtfolk har trukket på slep
blir drept av det klare professorbegrep

«Vår vitenskaps lys har jagd åndene vekk»
noterer han fyndig i Barnengenblekk

For saken er den at professoren vet
å skjelne fantomer fra virkelighet

Han avslutter nettopp da klokken slår tolv
det sjette kapittel: «I vanviddets vold»

Han stryker sin panne. Jovisst, han er trett
Litt overarbeidet? Da skjer det med ett

Det knepper i veggen – som støt av en stav
og rommet blir mørkt som en mumiegrav

Hva var det…? Med forskerens klare logikk
erkjenner han straks: Det var lyset som gikk

Men dermed er slett ikke skjedd noe galt
En sikring er gått, det er ganske normalt

Han tenner en fyrstikk. Hans værelse er
som lagt i et nytt og uvirkelig skjær

Se uret på veggen! Det kaster med ett
en menneskeaktig, deform siluett

Selv ørelappstolen har skiftet gestalt
— Nåvel! Det var altså en sikring det gjaldt

Han stanser på gulvet. Det piper en vind
i ovnen. Det lød som om — noe kom inn

Det er en besynderlig stemning han får:
Han føler i rommet en kulde – som går

For pokker! At sikringer springer, det kan
da ikke forvirre en vitenskapsmann?

Kan skyggefantomer, som slett ikke er
forblende en etling av Kant og Voltaire?

Han stevner mot døren, han går som i trass:
da fanges hans blikk av konsollspeilets glass

Hva er det han ser i det eldgamle speil?
Han stivner. Han stivner… Å Gud, han ser feil!

Det ulmer der inne i febergul glans
et ansikt, et øye – som ikke er hans

Et blikk som av øglen, det kolde reptil
en munn som står vrengt i et kraniumsmil

Han raver mot bordet. Hans ansikt er hvitt
Han klamrer seg til «Okkultismens Fallitt»

Han holder papirene frem som et skjold:
— det sjette kapittel: «I vanviddets vold»

Da ( — Alle elektriske guder ha takk! — )
kom lyset igjen, og fantomet fortrakk

Et lite sekund så professoren det
som ingen professor har godt av å se

Han synker i stolen, fortumlet og matt
Det blir ikke mere arbeidet i natt…

Professor! Lat kun som om intet er hendt
Finn flasker og glass, og hold lampene tent!

Finn flasker og glass, du fortjener en rus!
Den jord du bebor er et spøkelseshus…!

André Bjerke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s