Frost i spøkelseshuset

I anledning morgendagen vil vi i denne utgaven av Erato presentere Robert Frost med diktet Ghost House fra 1906.

Her har vi også et eksempel på det vi snakket om med Eliot sitt dikt, the ‘Hollow Men’, der uhyggen skapes i stor grad av de brutte og uforutsigbare linjene. Med Frost er vi tilbake til rim og rytme og selv om diktet ved første øyekast kan virke som et nokså dystert dikt, men skjønnheten vokser på ruinene.

Her er det ikke den slimete, svarte forråtnelsen som mange frykter med døden, men ‘purple- stemmed wild raspberries’, grønne vinranker og kvitrende fugler. Det er livet og døden på ett og samme sted. Den langsomme, stille roen understrekes av de langsomt snirkelde linjene og rimene har intet behov for å være snedige eller få leseren til å stoppe opp eller skvette.

Man flyter avgårde over dette fredsommelige, vakre scenarioet lik spøkelsene som Frost sin forteller deler bolig med.

Gledelig Samhain alle diktvenner!

Ghost House

I dwell in a lonely house I know
That vanished many a summer ago,
And left no trace but the cellar walls,
And a cellar in which the daylight falls
And the purple-stemmed wild raspberries grow.

O’er ruined fences the grape-vines shield
The woods come back to the mowing field;
The orchard tree has grown one copse
Of new wood and old where the woodpecker chops;

The footpath down to the well is healed.
I dwell with a strangely aching heart
In that vanished abode there far apart
On that disused and forgotten road
   That has no dust-bath now for the toad.

Night comes; the black bats tumble and dart;
The whippoorwill is coming to shout
And hush and cluck and flutter about:
   I hear him begin far enough away
   Full many a time to say his say
Before he arrives to say it out.

It is under the small, dim, summer star.
I know not who these mute folk are
   Who share the unlit place with me—
   Those stones out under the low-limbed tree
Doubtless bear names that the mosses mar.
They are tireless folk, but slow and sad—
Though two, close-keeping, are lass and lad,—
   With none among them that ever sings,
   And yet, in view of how many things,
As sweet companions as might be had.

Robert Frost

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s