Den brysomme poeten, del 1

Rimbaud, Lord Byron, Baudelaire, Edith Södergran, Alf Prøysen, Tor Ulven, Anna Akhmatova og Marceline Desbordes-Valmore har alle en ting til felles. Altså, bortsett fra at de skrev dikt. De var også fremragende eksemplarer av poetes maudites, eller diktere som levde på kant med eller på siden av samfunnet, enten frivillig eller av andre årsaker.

I dagens klima pålegges gjerne poesien å trøste, å behage, å forklare ting folk synes er vanskelig eller gi tyngde til politiske oppfatninger. Om noen prøver å sjokkere, gjøres det gjerne med samme knefall for tilhørerens tilbøyeligheter som de behagende dikt skrives med, og ofte uten andre kvaliteter enn å være i stand til å vekke en lett kvalme, og da kunne man likegodt spist kake.

Livet! Vinen! Døden!

Men når man tenker på en poet, ser man ikke for seg en tørr kulturfunksjonær som forsiktig dypper storetåen i opinionens lunkne plaskedam for å se hva de kan tillate seg å dikte, nei, det manes øyeblikkelig frem en visjon av det ville og frie vesen som rasende nedtegner tilværelsens kvaler mens de hoster opp lungene sine for så å skylle dem på plass med vin før de skriver videre med sitt hjerteblod som blekk, hurra!

I dag skal vi ta en titt på hvor og hvem dette bildet egentlig kommer fra. Hva innebærer det å være en brysom poet, hvem var disse dikterne, og hvordan passer Prøysen inn?

Cherche le francais

Som meget annet i vår kultur, kommer ideen om den Brysomme poeten fra Frankrike. Uttrykket poete maudit (ordrett, poeten som Gud fornekter), ble først brukt av Alfred de Vigny i romanen Stello fra 1832. Romanen er i stor grad en filosofisk undersøkelse om poesiens plass i og forhold til samfunnet, og konkluderer kort fortalt med at poeten alltid vil bli sett på med mistro fra makthavere og veltilpassede borgere, og derfor er det sunnest for en poet å holde seg på god avstand fra disse (man kan kanskje se det som et generelt godt råd for de fleste).

Både boken og begrepet slo an, både blandt poeter og andre kunstere, og snart begynte flere å titulere seg selv, eller sine idoler som ‘poetes maudits’.

Gitt tiden og kretsen Stello ble utgitt under, er det først og fremst symbolistene og surrealistene som regnes blant de klassiske ‘poetes maudits’, men termen ble populær utenfor Frankrike også, og fikk dessuten en viss tilbakevirkende effekt til de tidligere romantikerne og andre man mente passet med begrepet.

I 1972 publiserte også skribenten og foreleggeren Pierre Seghers antologien ‘Poetes Maudits d’aujour’hui: 1946-1970, der de moderne poetene som ble regnet blant utskuddene ble presentert. 

Noen brysomme poeter

Vi vil gjerne kort presentere tre ulike, men like brysomme poeter som på hvert sitt vis oppfyller deler av myten om poeten som vi i dag kjenner og elsker.

For å gi nok plass, deler vi artikkelen i tre, og tar dem for enkelhetens skyld kronologisk. Og vi starter med en av de opprinnelige dikteren som gjorde seg fortjent til betegnelsen, nemlig;

“J’ai seul la clef de cette parade sauvage.”

Arthur Rimbaud, l’enfant terrible

Jean Nicolas Arthur Rimbaud (1854-1891) er her til lands mest kjent for ‘En årstid i helvete’ og for å stikke av med sin elsker Verlaine, som forlot sin kone og barn for å reise rundt med Rimbaud. 

Arthur Rimbaud var et meget fromt lite barn, som begynte å skrive dikt som 16-åring, rømte til Paris og flyttet inn hos den da anerkjente Symbolistpoeten Paul Verlaine, som på det tidspunktet var gift.

Til og med den nokså blaserte intelligenseliten i Paris greide å la seg sjokkere av parets festing, drikking og opium-konsum. Til slutt stakk de til London, noe som ikke gikk så bra, Verlaine dro tilbake til kontinentet igjen, og Rimbaud like etter. Så ombestemte Verlaine seg igjen og ville ha ham tilbake, noe som endte med en krangel og at Verlaine skjøt Rimbaud i armen.

Rimbaud overlevde, og i perioden som fulgte skrev han et av symbolismens største verker, En årstid i helvete. Etterpå sluttet han helt å skrive. Han sluttet derimot ikke å verken reise hit og dit eller sjokkere med sine eskapader i noen år til før han døde av beinkreft i en alder av 37. 

En moderne sjaman

Rimbaud sitt liv kan kanskje virke for noen som en tragisk og rotete affære, men han hadde en klar intensjon med sine utsvevelser. I et brev til sin venn Izambard utmaler han det som kan kalles den brysomme poetens manifest:

I’m now making myself as scummy as I can. Why? I want to be a poet, and I’m working at turning myself into a seer. You won’t understand any of this, and I’m almost incapable of explaining it to you. The idea is to reach the unknown by the derangement of all the senses. It involves enormous suffering, but one must be strong and be a born poet. It’s really not my fault’

Her kommer vi inn på noe meget interessant. Poeten som en moderne sjaman, en person akkurat på kanten av samfunnet, ikke helt innenfor, ikke helt ute i skogen, men i grenselandet, både geografisk, åndelig og sosialt. En psykonaut som utforsker samfunnets og sinnets irrganger for enhver pris, ofte ved et visst naturtalent, men også ved hardt arbeid og en villighet til å ofre alt annet for en eksistens i virkelighetens randsone. 

Og aprops lidelse, ingen har hatt en så utstrukket død som vår neste poet. Følg med!

En kommentar om “Den brysomme poeten, del 1

  1. […] ble aleksandrinen gradvis løst opp i ulike former kalt vers libres, vers libéré og vers libre. Paul Verlaine og Arthur Rimbaud, som vi nylig avla en visitt her i Erato, er eksempler på diktere som kunne bruke visse […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s