Bordvers for oss som skal bli spist

Liv er død. Dette er ikke et eksempel på orwelliansk nytale, men en grunnleggende innsikt i tilværelsen – og et mysterium.

Enten man spiser planter eller dyr, opprettholder vi våre liv gjennom andres død. Vi tar til oss livskraft andre har frembrakt. Hvis man beveger seg langt nok tilbake i næringskjeden kommer man til solen, som etter hvert kommer til å slukne som følge av forbrenningsprosessen som gjør liv mulig på jorden. Dette, mer enn en vag følelse av velvære og tilhørighet, er hva som gjør oss til en del av naturen.

For de mer fredfullt anlagte av oss kan dette være en forholdsvis rystende innsikt å få. Vi går jo omkring og ønsker ingen fortred. Hvordan kan man så forholde seg til dette?

En ting man kan gjøre, er det mennesker har gjort så lenge vi kan huske: man takker for maten. I takknemligheten kan man også finne en viss ydmykhet, i vissheten om at det en gang vil være vi som står på menyen.

Her er dette uttrykt i et bordvers, inspirert av Piet Heins fyndige gruk.

Metrikken er muligens også ubevisst inspirert av et vers fra et Lucky Luke-blad, selv om dikteren ikke kan huske hvilket. Det eneste som står igjen i erindringen er formuleringen «fine-haired sons of b…», som i norsk oversettelse hadde blitt til «dere hårfine sønner av dårer».

Bordvers

Som døden for noen
Blir føden for andre
slik tar vi den livskraft
og lar den få vandre
Vi takker til alle vi åt underveis
og håper vi takkes tilbake
Når vi har nådd livsreisens endestasjon
Og andre har tur til å smake

Even Tømte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s