Den brysomme poeten, del 2: Edith Södergran

I del to av vår miniserie om brysomme poeter, kommer vi til døden som del av det poetiske vesen, her representert av; 

Edith Södergran, den unge døende

Södergran vokste opp i St. Petersburg med finlandssvenske foreldre og gikk på en tysk skole, så hun hadde alt en nokså bred kulturell bakgrunn da hun ble diagnostisert med turberkolose med 16-åring. Etter det havnet hun på sykehjem og ble på ulike institusjoner mesteparten av resten av sitt liv.

Dermed rakk hun aldri å skape de store sosiale skandaler i samfunnet med sine eventuelle påfunn, slik som Rimbaud i del 1 av vår serie, men klarte i stedet å gjøre sin forestående død til et av de aller mest storslagne dødsleier i litteraturen. Og en kvinne som diktet om døden på denne måten, var nokså brysom

Mot alle fyra vindar

Sine første sykdomsår tilbrakte hun på samme sykehus der faren hadde dødd av samme sykdom like før hun selv ble syk, noe som nok bidro til å skru dysterheten i diktene hennes opp en del hakk.

Heldigvis for Södergran ble hun etter noen år flyttet til et annet sanatorium i Sveits, der hun fikk møte flere intellektuelle, og ble oppmuntret i sin skriving. Hun ble erklært frisk noen år etter, sendt hjem, og døde like etter i en alder av 31, etter å ha tilbrakt nesten halve livet med å dø.

Her er et av hennes mest kjente dikt fra hospitalet.

Mot alle fyra vindar

Ingen fågel förflyger sig hit i min undanskymda vrå,
ingen svart svala som bringar längtan,
ingen vit mås som bebådar storm…
I klippors skugga håller min vildhet vakt,
färdig att fly för minsta rassel, för nalkande steg…
Ljudlös och blånande är min värld, den saliga…

Jag har en port mot alla fyra vindar.
Jag har en gyllene port mot öster – för kärleken som aldrig kommer,
jag har en port för dagen och en annan för vemodet,
jag har en port för döden – den står alltid öppen.

Edith Södergran

Nå har vi jo for det meste fokus på lyrisk diktning her i Erato, men ingen regel uten unntak.

Modernismen har i dag blitt det nye poetiske dogmet man må frigjøre seg fra, men da Södergran skrev sine dikter, fra 1916-1922, hadde den fremdeles en viss sprengkraft.

I en tilværelse med sykdom, krig og økonomisk og politisk usikkerhet, der ingen visste hvem som kom til å forsvinne i løpet av natten eller hva neste dag ville bringe, gir en broket, forvirret, hakkete og uforutsigbar form på poesien fullstendig mening.

All denne utenforskapen

Som poet var Södergran på flere vis utenfor samfunnet, både fysisk i form av å stort sett tilbringe tiden på sykehus, litterært, siden hun valgte en fortsatt uutforsket form til sine dikter, og sosialt, siden hun tilbrakte sine tidlige år som finsk-svensk innflytter i St. Petersburg, i en tid der det slett ikke var trygt å være fremmed i St. Petersburg.

All denne utenforskapen, og det at utenforskap fremdeles på mange vis er forbeholdt menn, gjorde henne både nokså brysom i sin samtid, og fortsetter å gjøre det den dag i dag. Det er fremdeles lite aksept for kvinner som ikke bare skriver om døden, men som går hen og gjør sine erfaringer universelle og storslagne heller enn å pakke dem inn i pludder og kos.

Apropos pludder og kos, man skal ikke avskrive det tilsynelatende ufarlige, for det kan ha uventede dyp.  Og i neste uke avrunder vi serien med en meget kjent og kjær, men også brysom, poet. Heng med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s