I morgen ved daggry

I dag vil vi trekke fram et av de mest kjente diktene av den franske dikteren og forfatteren Victor Hugo: Demain dès l’aube, eller I morgen ved daggry.

Diktet er skrevet til datteren Léopoldine Hugo, som døde i ung alder. Léopoldine var nitten år gammel, nygift og gravid da hun og ektemannen druknet under en båttur på Seinen. Victor tok hennes død svært tungt, og sluttet å skrive i flere år etter dette.

Demain dès l’aube beskriver dikterens tanker om morgendagens forestående besøk til datterens grav. Vi presenterer det her både med den franske originalteksten og en engelsk gjendiktning.

Demain dès l’aube

Demain, dès l’aube, à l’heure où blanchit la campagne,
Je partirai. Vois-tu, je sais que tu m’attends.
J’irai par la forêt, j’irai par la montagne.
Je ne puis demeurer loin de toi plus longtemps.

Je marcherai les yeux fixés sur mes pensées,
Sans rien voir au dehors, sans entendre aucun bruit,
Seul, inconnu, le dos courbé, les mains croisées,
Triste, et le jour pour moi sera comme la nuit.

Je ne regarderai ni l’or du soir qui tombe,
Ni les voiles au loin descendant vers Harfleur,
Et, quand j’arriverai, je mettrai sur ta tombe
Un bouquet de houx vert et de bruyère en fleur.
Tomorrow at dawn

Tomorrow, at dawn, at the moment when the land whitens,
I will leave. You see, I know that you wait for me.
I will go by the forest, I will go by the mountain.
I cannot stay any longer, far away from you.

I will walk eyes fixed on my thoughts,
Seeing nothing outside, not hearing a noise,
Alone, unknown, back hunched, hands crossed,
Sorrowed, for the day for me will be like night.


I will not look at the golden evening that falls,
Nor the faraway sails descending upon Harfleur.
And when I arrive, I will put on your tomb
A bouquet of green holly and heather in bloom.

Fransk versemål

Det er ikke egentlig nødvendig å analysere dette diktet; det holder fint å lese ordene og bli grepet av tyngden i dem.

Man kan imidlertid, om man vil, merke seg den karakteristiske verseformen. Demain dès l’aube er skrevet på aleksandriner, det kanskje mest utpregete franske versemålet.

Versemålet består av en seksfotet jambe med cesur [en pause som deler verselinjen i to] (3-cesur-3). Hugos dikt er komponert av tre firefotede strofer (quatrains) på aleksandriner, med rimmønsteret abab.

Aleksandrinen går langt tilbake, i hvert fall så langt som to middelalderepos om Alexander og Karl den store, Roman d’Alexandre og Le Pèlerinage de Charlemagne, fra 1140-70. (Sistnevnte ble forresten omarbeidet til norrønt under tittelen Karlamagnús saga, men da i prosaform.)

Vers héroïque

Mellom 1600- og 1800-tallet dominerte aleksandrinen fransk poesi. Den ble brukt i episk og lyrisk diktning, i Molières komedier og Racines tragedier. Den klassiske alexandrinen var kjent som vers héroïque eller grands vers, som forteller noe om posisjonen dette versemålet etter hvert opparbeidet seg.

Alexandrinen ble brukt i litt ulike varianter, men ble etter hvert fulgt av stadig strengere regler for rim. Fransk grammatikk er som kjent sterkt kjønnsdelt, og det satte sine avtrykk også her; den såkalte règle d’alternance des rimes, slo fast at ‘feminine’ og ‘maskuline’ rim måtte avløse hverandre.

Utover 17- og 1800-tallet ble aleksandrinen gradvis løst opp i ulike former kalt vers libres, vers libéré og vers libre. Paul Verlaine og Arthur Rimbaud, som vi nylig avla en visitt her i Erato, er eksempler på diktere som kunne bruke disse versemålene.

I Danmark-Norge ble alexandrinen særlig brukt av de Molière-inspirerte dikterne Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s