Den brysomme poeten, del 3: Alf Prøysen

Brysom kan man være på så mange måter, heldigvis. Og vi skal avslutte vår miniserie om poetes maudites, eller brysomme poeter, med en dikter som skapte veldig lite bry personlig, men meget bry om man prøver å plassere hans diktning i en bås.

En posthumt brysom poet

I motsetning til de to forrige dikterne, rakk Prøysen å leve til en nokså anseeling alder (56, eller 102 i kunstnerår). På tampet av livet ble han til og med ganske anerkjent. 

Det er også etter sin død han har skapt mest debatt, først og fremst ved diskusjoner om sin seksuelle legning, men også om hvorvidt han muligens hadde mer å komme med enn den godslige hedmarksdialekten og hverdagslige tematikk fikk det til å høres ut som .

Siden han fremførte sine dikt som viser, i en ofte enkel og liketil form, ble også innholdet fort tolket som enkelt og liketilt, og kanskje særlig i etterkant, når man hadde glemt hvilken klam offentlighet han fremførte sine verker i.

Et fredsommelig jordskred

Alf Prøysen ble født i 1914, på en husmannsplass i Hedmark. I sin ungdom jobbet han på gård, som foreldrene hadde gjort, men han var også flink til å tegne, og engasjerte seg i bygdeteater og revyer. I 1941 sendte han avgårde noen viser til storbyen (Oslo) og begynte å komme på trykk i aviser med diktene sine, noen av visene ble også kjøpt opp av større revyer.

Han fortsatte å jobbe med flere og større bygderevyer og teater og i 1946, ble han bedt om å skrive en vise til barnetimen. Da skrev han ‘Musevisa’ og den ble såpass populær at han sakte men sikkert ble en slags kjendis.

Lite kontrovers og hardt arbeid, altså. Tilsynelatende fullstendig ubrysomt og innafor. Men; Det er fortsatt ikke lett å vite hvor man skal plassere Prøysen, og svaret er nok at det kan man ikke. Og dermed kan vi fint regne ham som en brysom poet.

I en tid der man pratet riksmål i riksmedia og dialekter bare ble brukt som komisk innslag er det verdt å merke seg at Prøysen holdt på dialekten. En del av hans tidligere revyviser var også nokså skarpe, som ‘Når man ser det hele fra oven’, som parodierte Trygve Lie. 

Det aller mest merkbare ved Prøysen sin diktning var likevel at han skrev seriøst om bygdefolk. Altså som komplekse individer, med motstridende ønsker, meninger og ambisjoner. I diktning ellers er fremdeles de aller fleste, og særlig om de er representant for en klasse av et eller annet slag, pappfigurer for et formål, overdrevet i sine dyder eller karakterbrister.

Ambivalensens kunst

En kompleksitet finner man også når det gjelder Prøysens seksuelle legning. Det er nok dette punktet som har skapt mest tenners gnissel og hodebry for folk i hans ettertid, med varierende behov for å bevise det ene eller det andre om hans eventuelle preferanser og mulig skjulte lidenskaper. Flere av hans viser er nemlig ikke entydige i sine plasseringer av kjønn hos karakterende, eller relasjoner mellom karakterer av samme kjønn.

Det kanskje mest tydelige utydelige eksempel er hans hjerteskjørende vise Mannen på holdeplassen.

Diktet er ravende tvetydig om kjønnet til vedkommende som fortelleren ser, noe som kan tolkes som at Prøysen var homofil eller bifil og måtte holde det skjult fordi det var forbudt, men også som at han bare syntes tvetydlighet hadde en verdi i seg selv. 

Det er kanskje ikke fullt så brysomt å være homofil nå som da Alf Prøysen opptrådde, men det selsamme samfunn synes sannelig det er temmelig brysomt med tvetydighet.

Og nettopp i det tvetydlige og personlige ligger skjønnheten og genialiteten i hans viser, i mangelen på programærklæring eller behov for å skulle formane. Skjønt i vårt avsluttende dikt kommer han dog med en klar moral, som kanskje kan kalles poetens høyeste moral; Ikke la lidenskapen gå deg forbi!

Mannen på holdeplassen

Jeg kom fra kontoret og jeg var så trett
Du stod der på hjørnet så vever og lett
Jeg skulle ha trikk nummer en
Da kikket du på meg og du var så pen

Jeg sank i et hav og jeg steg mot en himmel
Og himlen var skyfri og ren
Og hverdagens plikter ble borte med vinden
Og dermed gikk trikk nummer en

Jeg stod med en mappe så diger som så
Med hjemmearbeidet på overtid nå
Jeg måtte ta trikk nummer to
Da smilte du mot meg og kanskje du lo

Jeg sank i et hav og jeg steg mot en himmel
Og som i en rus jeg forsto
At jeg hadde latt mange gleder gå fra meg
Og dermed gikk trikk nummer to

Jeg skjønte at dette jeg tenkte var galt
Så snøt jeg meg litt før jeg tenkte normalt
Og hoppet på trikk nummer tre
Og så gjennom ruten du sluttet å le

Jeg fant ikke hav og jeg fant ingen himmel
Men hverdagens melankoli
Og du, som jeg angrer, I brødre i nøden:
La trikk nummer tre gå forbi!

Alf Prøysen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s