2. desember

In drear-nighted December av John Keats

Ingen kan komme med poetiske geberder om naturen som en britisk 1800-tallspoet, og av dem igjen er det svært få som kan måle seg med det lyriske ordspillet til John Keats. Men glad i naturen som han er virker det likevel ikke som desember er dikterens favorittmåned.

Keats’ desember er kald og guffen. Trærne og bekken, forestiller han seg, husker ikke sommeren som var og er derfor lykkeligere enn noe menneske kan være i denne tiden, som beskrives som et fravær av det som var. «But were there ever any / Writh’d not of passed joy? / The feel of not to feel it / When there is none to heal it / Nor numbed sense to steel it…»

Det var da et guffent dikt å ha i en julekalender, tenker du kanskje. Men kanskje vi her kommer inn på noe av det adventstida handler om: å ta en kald og mørk tid, og fylle den med små glimt av lys og glede som kan holde oss varme og vokse seg større jo nærmere vi kommer den store dagen.

In drear-nighted December

In drear-nighted December,
Too happy, happy tree,
Thy branches ne’er remember
Their green felicity—
The north cannot undo them
With a sleety whistle through them
Nor frozen thawings glue them
From budding at the prime.

In drear-nighted December,
Too happy, happy brook,
Thy bubblings ne’er remember
Apollo’s summer look;
But with a sweet forgetting,
They stay their crystal fretting,
Never, never petting
About the frozen time.

Ah! would ‘twere so with many
A gentle girl and boy—
But were there ever any
Writh’d not of passed joy?
The feel of not to feel it,
When there is none to heal it
Nor numbed sense to steel it,
Was never said in rime.

John Keats

2 kommentarer om “2. desember

  1. Sorry, but the lingo seems to be frozen in time…the early 19th Century – I’m struggling to understand what the poet means!!

    Likt av 1 person

  2. Thanks for commenting! Here is how I understand it (I have no idea what is the ‘correct’ interpretation, which is one of the things I like about poetry):

    – According to Keats, the tree does not remember its «green felicity», the happy summer. It is strong and can withstand winter.

    – The brook also does not remember the summer. This «sweet forgetting» helps it to endure winter.

    – But human remember. They remember the «passed joy» of summer, and this is why winter is so miserable. Keats mainly defines winter as not being summer, thus, as being empty. «The feel of not to feel it.» I guess he did not like winter much. 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s