17. desember

Jul av Per Sivle.

I dagen luke sier vi igjen et ømt hurra for de små med varsom stemme. Altså dem som faktisk er små og har varsom stemme og ikke dem som er priviligert nok til å høylydt kunne påberope seg det i samtlige kommunikasjonskanaler. 

Litt jesusbarn har vi jo plass til i poesikalenderen med dette diktet, men vi velger også å se på den større betydningen av det lille livet, for eksempel det lille livet i myr og i hei som gjerne blir overkjørt og utryddet av ting kalt fremskritt, enten under dekke av miljøvennlighet eller bare som ren og uforfalsket menneskelig grådighet.

Julen er tiden for å tenke på det meget lille, som en dag når våren kommer kan bli ganske stort.

Jul

Vor Verden er jo ofte
saa skoddetung og sur.
Og Barnesind er Fange
i Lænke og i Bur.
 Og Ørnenæb vil hugge
 og Høgeklo vil slaa.
 Og gjerne vil de store
 bli større ved de smaa.

Saa var det, at Vorherre
som Julebarn steg ned
og lyste over Jorden
sin himmelbaarne Fred.
 Han kom at tørre Taarer,
 han kom at stanse Graad.
 Han kom at redde Livet,
 som ikke vidste Raad.

Og alt imens et Juleneg
løftes paa sin Stang,
saa banker der et Hjerte
mod Vintertidens Trang.
 Og alt imens et Julevers
 stiger ifra Bryst,
 saa mindes bange Hjerter
 om Julebudets Lyst.

Per Sivle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s