21. desember

The Shortest Day av Susan Cooper.

I natt er det vintersolverv og i dag, den korteste dagen. Det markerer vi med Susan Cooper sitt dikt, The shortest day. Dette er også et dikt det vi avviker noe fra våre vanlige lyriske krav, siden det ikke er på noen merkbar form. Diktet har derimot en fin innovergående spiral i rytmen som passer på en dag som denne.

For selv om det er megen snakk overalt, også i dagens dikt, om å drive mørket vekk, er dette tross alt mørkets tid, og alt som lever, trenger mørket. Enten fordi de liker best å være aktiv på den tiden, eller for å hvile i. Uten mørket, kan ikke det som ellers lever i lyset se innover eller helbredes. Vi ønsker aller lesere en riktig god og forfriskende søvn.

The shortest day

And so the Shortest Day came and the year died
And everywhere down the centuries of the snow-white world
Came people singing, dancing,
To drive the dark away.
They lighted candles in the winter trees;
They hung their homes with evergreen;
They burned beseeching fires all night long
To keep the year alive.
And when the new year’s sunshine blazed awake
They shouted, revelling.
Through all the frosty ages you can hear them
Echoing behind us – listen!
All the long echoes, sing the same delight,
This Shortest Day,
As promise wakens in the sleeping land:
They carol, feast, give thanks,
And dearly love their friends,
And hope for peace.
And now so do we, here, now,
This year and every year.

Susan Cooper

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s