Holy shit

Har avføringen en åndelig side, og kan man dikte om den?

Caco, ergo sum, sa russekortet til en venn av meg. Jeg driter, altså er jeg. Man kan innvende at det nok kommer an på hva man er, men de fleste livsformer skiller i hvert fall ut avfallsstoffer på én eller annen måte. Mye av tiden prøver vi kanskje ikke å tenke så mye på akkurat det. Bæsj er kanskje noe av det minst høystemte man kan tenke seg.

Men samtidig er jo fordøyelsen unektelig et mysterium, i den religiøst-mystiske betydningen av ordet, et mystisk transformasjon av samme størrelsesorden som nattverden; det er metamorfose og syntetisering av livsformer. Finnes det en åndelig dimensjon også her? 

Juledriteren

Tradisjonell katalansk juledriter (foto: Wikimedia)

Det nærmeste jeg har kommet noen slags høystemt behandling av avføringen er juledriteren, el caganer. Denne figuren av en bonde med buksene nede, i ferd med å føre sitt tilbake til naturen, har vært et fast innslag i julekrybbene i Katalonia og omkringliggende områder siden 1600-tallet. Rundt juletider blir de fjerne delt som kuriosa på sosiale medier av folk utenfor denne kulturelle sfæren.

For mange er det ingen jul uten. Myndighetene i Barcelona oppdaget det året de forsøkte å fjerne driteren fra byens juleutstilling, fordi de tenkte at det kanskje kunne oppfattes som oppmuntring til å gjøre fra seg på offentlig sted, noe som strengt tatt var ulovlig. Da fikk de høre det.

Det var da jeg kom over caganeren at jeg ble sittende og fundere over mangelen på avføring i poesien. Å gå på do, kanskje særlig når man har vært forhindret fra å gjøre det litt lenger enn man egentlig skulle ønske, er jo en av de store gledene knyttet til våre kroppsfunksjoner.

Drit nå i det, da

Likevel blir dette sjeldent behandlet i poesien, i motsetning til for eksempel å spise, å sove, å knulle, å danse, å slåss og andre ting man kan bruke kroppen til. Trendboka Sjarmen med tarmen åpnet for noen år siden for å snakke om disse tingene, men dennes fokus var mer naturvitenskapelig en mystisk-poetisk. Med mulig unntak av menstruasjonen er avføringen fremdeles et av de minst behandlede kroppfunksjonene i poetisk sammenheng, i hvert fall utenfor folkelig poesi på offentlige toalettvegger.

På et vis er dette kanskje ikke så rart; bæsj er jo både illeluktende og uapetittelig, og ekspederingen av denne er noe vi helst gjør i privat sammenheng. Samtidig er det jo åpenbare poetiske tildragninger å finne her.

Vi skal her nevne de to eksemplene vi kan komme på fra norsk diktning som hever seg over rene barnehagevers.

Diddelido, diddelido, diddelido

Den første av dem gjør det bare såvidt; Arve Nilsens Diddelido.

Diddelido

Diddelido, diddeliodo, diddelido
Her sitter jeg sånn midt på tvers
Og synger på et lite vers
Og venter på en liten bæsj
Håper på en liten dæsj
Sier nå må du til pers
Diddelido, diddelido, diddelido

Diddelido, diddelido, diddelido
Når den faller med et splæsj
Ta papir med krisj og kræsj
Kikker nedi: for en smæsj!
Nå slutter dette vers – æsj!
Diddelido, diddelido, alt gikk i do!

Arve Nilsen

Hva hever dette lille verset over hopen? Kanskje måten den framhever det hverdagslige aspektet i handlingen som beskrives; det er som om dette er noe man synger for å få tiden til å gå mens man gjør sine handlinger (og det er vel ofte slik denne visen har blitt brukt i barnehager rundtom). Et toalettbesøk er jo unektelig en av de mest hverdagslige handlingene som tenkes kan.

Og morgendagen, Salomo, hva vet vel vi om den?

Men samtidig er det, som vi har vært inne på, en åndelig dimensjon i det skatologiske* som sjelden diskuteres. Et sjeldent eksempel på det finner vi i Alf Prøysens Jørgen Hattemaker:

Har Salomo sitt måltid med vin og fylte fat
Je sug på tørre skorper og kæille det for mat,
men det vi gir ifrå øss dit vi i lønndom går
blir gras til hyrdens hvite lam og Sarons sorte får

Alf Prøysen

Her knyttes avføringen til å spise og bli spist, til livets sirkel, syklusen av liv, død, forråtnelse og gjenfødelse som vi alle er en del av. Nettopp at vi alle er en del av det knytter også an til en radikal samfunnskritikk som vektlegger hva rik og fattig har til felles: både Salomos overdådige måltid og Jørgen Hattemakers tørre skorper ender opp i møkkabingen, og både hvite lam og sorte får tar del i livets sirkel.

For å vende tilbake til caganeren, finner vi noe av den samme samfunnskritikken i moderne caganerfigurer man får kjøpt i suvenirbutikker, der både paven, Trump, Spider-Man og Darth Vader gjør sitt fornødne. Akkurat som både je og Salomo, Darth Vader og Trump kom nakne tel vår jord og skal spises av parasitter etter at vi er døde, er vi like i vår avhengighet og tilhørighet til naturens sykliske prosesser. Graset er grønt for æille.

(*Skatologi er altså læren om bæsj.)

En kommentar om “Holy shit

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s