Å den som var…

Til lyse, lengtende, sødmefylte og fremdeles litt kjølige vårkvelder.

Det er nok mange som sitter rundt omkring og godt kunne tenke seg å være en løvetann i solen akkurat nå. Og med vårjevndøgn just passert og spirer og vekst både her og der i naturen, er det på sin plass med Alf Prøysen sitt lengtende og sødmefylte dikt ‘Å den som var en løvetann’.

En annen god grunn til å fremme dette diktet, er at Alf Cranner gikk bort for kort tid siden. Mange vil nok assosiere ham først og fremst med Odd Børretzen, som han hadde et nært samarbeid med, men han satt også musikk til mange andre fremtredende norske poeter sine verker, deriblant Alf Prøysen, i tillegg til å skrive vers selv.

Alf, av typen Prøysen, har vi jo nevnt før, i vår miniserie om poetes maudites, men Alf, type Cranner, er og verdt noen ord.

Alf, type Cranner.

Alf Cranner levde og åndet kunst hele sitt liv, i en jevn og ulmende strøm. Født i 1936 begynte han sin barndom med fiolin og klassisk gitar før han gikk malerlinjen ved Statens kunst- og håndtverksskole. I 1961 ble han med i Visens Venner, og er nok en av dem som har preget norsk visekunst sterkest gjennom årene.

I 1963 ble han tilbudt platekontrakt av Rolv Wesenlund, som ikke bare var Fleksnes, men også en habil jazzmusiker og innspillingsleder for Phillips i Norge på den tiden. Cranner gav ut sin første plate med samlede norske folkeviser, ‘Fiine Antiquiteter’ året etter. 

I de følgende tiårene jobbet han med diktere som Alf Prøysen, Jacob Sande og Harald Sverdrup. Han skrev også musikk til en rekke teaterstykker og gjendiktet Robert Burns. Rundt årtusenskiftet begynte han i større grad å skrive sine egne viser og hans siste plate, ‘Presang’, kom ut i 2019. Den 3. mars i år takket han for seg og ble således en av de meget heldige kunstnerne som får følge sin kunst helt til graven.

Melodien ‘Å den som var en løvetann’ finner man i innspilling av Alf Cranner på platen Almuens Opera fra 1970, men her vil vi presentere teksten, av altså Alf Prøysen.

Å den som var en løvetann

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
I Bispegata tre;
Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
I Bispegata tre,
Så noen kunne plukke meg, og «noen» skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
Og jeg fikk være med.

Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
Da vi gikk gaten ned,
Og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
Og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
Om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
Og jeg fikk være med.

Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
For solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
Et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
Så over all forstand.

Alf Prøysen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s