Skyggen min og jeg

Gledelig høst til alle våre lesere! Dere trodde kanskje at vi ikke kom tilbake, men joda: her er vi, til glede og forargelse. Vi har verken blitt kansellert av kulturen eller av pandemien.

Hver fredag utover høsten og vinteren kommer vi til å poste poetiske betraktninger og vidunderlige dikt. Nå som høsten kaster sine lange skygger over tilværelsen, vil vi snu oss mot det dunkle og mystiske, det magiske og overnaturlige, det som kan anes i korte glimt mellom trærne i skogen eller som krusninger på overflaten av skogens tjern.

Skygger blir ofte uglesett, for eksempel av den amerikanske presidentkandidaten Joe Biden, som vil være «en alliert av lyset, ikke av mørket». Det synes vi er trist. En tilværelse uten mørke er jo noe man ellers bare ser i torturkamre og tannlegekontorer og på andre utrivelige steder.

Her er et poetisk eksempel på hvor galt det kan gå om man neglisjerer tilværelsens skyggesider. Du kan også høre en innspilt versjon av dette diktet (som WordPress-demonene ikke ville la oss embedde denne gangen).

Skyggen min og jeg

En morgen la jeg merke til
at skyggen min var vekk
at lyset falt omkring meg
uten noen skyggeflekk
Jeg sperret ikke solen
og jeg følte meg abnorm
som om jeg ikke hadde
noen form

Det kjentes som tilværelsen
med ett var stilt på snei
Vi hadde alltid vært der sammen,
skyggen min og jeg
En morgen la jeg merke til
at skyggen min var vekk
som om jeg ikke hadde
noen form

Jeg gikk en tur på stien
for å søke skogens fred
for under trærnes kroner
er det ingen som kan se
at følgesvennen min og jeg
har vandret hver vår vei
I løvets skygge
kan jeg gjemme meg

Så gikk jeg slik
til skumringstiden kom
og det ble kveld
og skulle gjerne følt meg som
en skygge av meg selv
Jeg gikk en tur på stien
for å søke skogens fred
I løvets skygge kan jeg
gjemme meg

Slik ruslet jeg og tenkte
over livets skjeve gang
og sang en liten vise
med et mykt temperament
En vennlig tanke sender jeg
til min forlatte venn
Jeg venner meg nok til det
smått om senn

Men likevel så undres jeg
hvor skyggen min er nå
og hvilken del av jorden
den vil kaste mørke på
En vennlig tanke sender jeg
til min forlatte venn
En morgen, kanskje
møtes vi igjen

Even Tømte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s