Englyn, eller Walisisk tryllemeter

I am the Mabon I am the child
I am the Mabon I am the wild
I am the Mabon I am the tame
I am the Mabon I am the flame
I am the son I am the foal
I am the hidden secret of soul

(Kristoffer Hughes, Celtic Magic)

Som vi så i sist utgave, har det talte ord en bemerkelsesverdig makt. Så det er slett ikke rart at de aller fleste trylleformularer er bygget rundt rim og rytme.

For det første blir formularet det meget enklere å huske. For det andre gir rim og rytme, som vi har snakket om før, ord en ekstra tyngde og mening. Vi kjenner til de indiske mantra, for meditasjon og magi, der ordene sammen vibrasjonene å si dem skaper i taleren er ment å gi en bestemt effekt, men også på våre kanter finnes egne former for magiske meter

Bardisk sangmagi

Englyn, også kalt ‘song spell’ eller syngeformular, er særlig knyttet til den bardiske tradisjonen innen keltisk magi, og til dagens druidiske praksis og utøvere av keltisk inspirert magi.

Opprinnelsen til denne verseformen, som det meste av eldre kultur, er uklar. Noen sier at det startet som en etterligning av den romersk-katolske messen, eller av deres epitafer på gravstøttene, men ingen vet sikkert når og hvordan disse diktene oppstod.

Englynion var en av de 24 formene for vers en god bard måtte kunne, og det finnes eksempler på slike vers fra skrifter fra så lenge man har hatt en kjent nedskreven historie. Den store samlingen av eldre walisisk poesi, Y Cynferidd, (uttales I king fe th), som består av dikter samlet rundt år 1100, har flere slike dikter.

Innfløkte formularer

For en som ikke har studert walisisk poesi inngående, er det ikke så helt enkelt å kjenne igjen en englyn på form alene. Det finnes nemlig minst ni hovedtyper, noen meget korte og konsise, andre komplekse, episke fortellingsformer, samt diverse underformer av disse.

Felles for de fleste er bruk av gjentagende rim, og vekslende stavelser i linjene.

En av de mer populære formene for moderne diktere og magikere, er Englyn Unodl Union.

Denne formen har vers på 4 linjer på henholdsvis 10, 6, 7, og 7 stavelser. Rimordet skal introduseres i den syvende, åttende eller niende stavelse i første linje (altså ikke helt enderim), og så gjentas i som enderim i de følgende tre linjer. Det skal også være en alliterasjon (bokstavrim) mellom den første linjen etter rimet og den første delen av den andre linjen.

Et eksempel kan da se slik ut;

In flight, the butterfly knows utter bliss.
Sun today, soon to die,
Full of joy, life on the fly
Scales the void, the scombroid sky.

(Bob Newman)

Den hemmelige ingrediens

For, i tillegg til å telle stavelser og finne gode rim som kan gjentas gjennom hele verset, må man og ha gode bokstavrim, eller alliterasjoner, som i walisisk poesi er enda litt mer vrient enn det høres ut.

I walisisk poesi har man noe som kalles cynghanedd, som kan oversettes til harmonier, og er satte mønstre av bokstavrim (Dylan Thomas bruker slike hyppig i sine dikter). Man kan derfor ikke bare slenge inn bokstavrim her og der, også disse skal følge sitt eget, faste mønster. Eller, en av de fire mønstrene for slike harmonier.

Vi har kryssharmoni, der alle konsonanter før linjepausen må gjentas i samme rekkefølge etter linjepausen. Tversharmoni, der første stavelse og følgende konsonanter før linjepausen gjentas. Draharmoni, der siste stavelse før linjepause rimer med nest siste trykksterke stavelse i linjen. Og lydharmoni, der linjen har tre pauser, og der rim og alliterasjon kombineres.

Her ser vi også at poesi ikke trenger å være styrt av rim for å ha komplekse og faste former. Dette er særlig interessant med tanke på ‘moderne’ former for poesi, som kan droppe de vanlige mönstrene for rimet og rytmen, men allikevel ha et mønster, 

Lost in oversetting

Walisisk er et vokaltungt språk, rikt på flytende, rytmiske stavelser og glad i samskriving, mens for eksempel engelsk er konsonantdrevet og har gjerne kortere ord og skyr samskriving som (ana)pesten. Dette gjør det vanskeligere å finne gode og dekkende ord på engelsk uten å havne i hjertesmerte-fellen

Eksempelet vi åpnet med er hentet fra en innføringsbok i keltisk magi, og er del av et rituale for å knytte seg opp til den mytologiske skikkelsen Mabon, det hellige barn.

Her er ritualets innhold det sentrale, og å skrive en formriktig Englyn sekundært, for ofte ender man opp med å måtte bøye og tøye det Engelske språket en del for å få det til å passe, og når man henvender seg til magiske krefter, er det bedre å være tydelig enn snedig.

Som inkantasjon ser vi hvordan Englyn-formen er med på å skape tyngde med de gjentagende linjene, der intensjonen styrkes for hver gjentagelse, og er med på å gi en meditative effekt. Samtidig blir det flyt og bevegelse ved hjelp av liflige harmonier, så inkantasjonen løftes ut av det rent navlebeskuende, og over i eteren. I magisk sammenheng er det som sagt både ordenes innhold og deres fremførelse som avgjør hvor vellykket det blir.

I grenseland

Det er megen diskusjon omkring hvorvidt Englyn er en særegen magisk diktform, eller om formen kom først og så ble brukt til formularer etterpå. Uansett går det såklart an å skrive verdslig poesi på disse formene, i den grad poesi noensinne er helt verdslig. Man kan også si at all poesi har, eller søker å ha, et element av det magiske i seg. 

Men dette, er et tema for en senere tryll, jeg mener artikkel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s