Entusiasme, eller hvordan bli besatt av en gud

Du skulle kanskje ikke tro det, omgitt som vi er av motivasjonsseminarer, duracellkaniner og sjelsdrepende memer til ‘inspirasjon’, men entusiasme betyr å være besatt av en guddommelig essens. Intet mindre. Dette var en avgjørende del av kunstnerisk virke, og er det fremdeles.

Men hva innebærer dette for den tekniske, dagligdagse skrivingen? Og for dem som ikke forholder seg til guder og gudinner? Dette skal vi i Erato se på i en et par artikler om å skrive som magisk rituale, der vi tar for oss ulike teknikker inspirert av magiske ritualer for å oppnå inspirasjon, eller entusiasme om man vil, og komme seg over skriveblokker. 

Å skrive er en magisk handling

Salige Aleister Crowley definerte i sin tid magi som evnen til å skape forandring i overensstemmelse med viljen. Man skriver ikke bare for å beskrive noe eller for å stadfeste hva som har skjedd, men like mye for å manifestere virkeligheten slik man ønsker at den skal være.

Virkeligheten er nemlig uendelig mer komplisert enn hva som er mulig å feste i bokstaver. Enhver skrivehandling handler derfor først og fremst om å velge bort. Enhver beskrivelse av virkeligheten i ord ender derfor opp med å øve vold mot den. Noe går tapt underveis.

Hva man velger bort, og hva man velger å framheve, er både et resultat av ens egen oppfattelse av virkeligheten og bidrar til å sementere en viss forståelse av verden framfor andre. Man skriver med et mål. Hulemalerier, runer og hieroglyfer, åpenbaringstekster og helteepos, partiturer, tweets og politiske manifester er med på å skape virkeligheten omkring oss.

Skriving er likevel mer komplisert enn bare å skulle tvinge sin vilje på verden. Å skrive handler også om å åpne seg for krefter utenfor en selv. Det gjelder både for knusktørre ateister som samler data ute i den prosaiske virkeligheten til sin faglitteratur, og for diktere som søker inspirasjon gjennom å ha seg fylle av verdensaltets ånd. Ved å skrive, eller lage kunst, inngår man i et samkvem med krefter som både er større enn en selv, og som skaper resultater som kan forandre verden rundt en.

Inspirasjonens magi

Dette samkvemmet manifesterer seg da i form av input fra omverdenen, eller inspirasjon. Inspirasjon betyr å puste inn i noe, in spirare. Det innebærer at man blir fylt av noe større enn en selv, og hensatt i en tilstand av poetisk galskap, furor poeticus. Det walisiske awen eller gæliske imbas, brukt av neo-druider, betyr omtrent det samme.

Hvem er det som puster? Jo, en gud eller en ånd, inn i en kunstner. Musen Erato, som vi er oppkalt etter, har lang erfaring med å puste inn i søkende sjeler. Grekerne kalte det entusiasme, etter ἐν/en, “i”, θεός/theós, “gud” og οὐσία/ousía, “essens”, altså besatt av en guds essens.

Inspirasjonen eller entusiasmen kom før bevisstheten og var uavhengig av ferdighet, selv om ferdighet kunne være nødvendig for å dra ordentlig nytte av den. Å søke inspirasjon, altså samkvem med gudene, var en del av poeters lærdom ved siden av rimmønstre og verseføtter.

Transe og magisk skrift 

Derfor har også skriving vært omgitt av mystiske ritualer og magisk praksis. Keltiske barder var blant annet kjent for et rituale der man isolerer seg i en mørk hule og ligger med en stein på magen for å la seg fylle av inspirasjon. I mørket, presset ned av steinen, blir grensene mellom denne verdenen og den neste tynnere, og ånder slipper lettere til for å hviske deg i øret. Jeg har selv prøvd dette ritualet og kan bekrefte at det virker.

Sammenhengen mellom sangpoeter og inspirasjon er også interessant i diskusjonen om vers i bundet form som noe overstyltet og trangskodd, mens friflytpoesi ofte blir sett på som mer genuint. Men bardene brukte også metoder for å komme i den rette sinnsstemningen, for å la seg inspirere, bli entusiastisk, la seg fylles av en guddommelig skaperglede. Men de uttrykte seg fremdeles på en meget komplekst versefot. Vi kan anta at noe av hemmeligheten er å bli så fortrolig med sine verseføtter at man står trygt på dem, selv i transe eller i skapergledens glød.

En annen fremgangsmåte er automatskrift, der man skriver ‘uten filter’, det første som måtte dukke opp i hodet, uten å stanse eller løfte pennen fra papiret. Ved å flyte med ordstrømmen kan man hensette seg i en tilstand av transe. Dette er ment å minske avstanden mellom underbevisstheten og ordene som skrives ned på papiret. Automatskrift ble på 1800-tallet (og senere) brukt som en metode for å kunne motta beskjeder fra ikke-kroppslige entiteter. For retninger innen surrealisme og dadaisme, og for flere modernistiske poeter, var tankestrømspoesien en viktig uttrykksmåte.

Noen måter å gjøre det på

Magiske ritualer trenger ikke være forbeholdt utsvevende poesi. Det har blant annet planteforskeren Monica Gagliano vist. Hun er kjent for å søke spirituell kontakt med planter gjennom bruke sjamanistiske metoder, som å foreta åndereiser etter å ha drukket te av barken til et tre. Beskjedene hun får fra plantene hjelper henne å utvikle hypoteser, som deretter blir testet i henhold til vitenskapelige metoder.

Men her hos Erato er det først og fremst poesi det skal handle om. Vi vil i neste artikkel presentere to ulike tilnærminger for å arbeide magisk med å skrive.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s