Å skrive som magisk rituale

Skriving er en magisk handling, skrev(!) vi nylig her i Erato. Ved å sette ord på papiret, eller skjermen, risikerer man å forandre både seg selv og verden.

Det er skrevet hauger av bøker om hvordan man kan skrive. Her skal vi se nærmere på to slike som knytter an til eksplisitt magiske tradisjoner.

Å skrive det magiske året

Den første er Andrew Petersons The Ritual of Writing: Writing as a Spiritual Practice. Peterson er druide, og skriver om hvordan skriving kan integreres som en del av en druidisk åndelig praksis.

The Ritual of Writing tar blant annet for seg hvordan skrivingen kan knyttes opp mot det neo-paganistiske årshjulet, altså inndelingen av året i åtte årstidsfestivaler: jevndøgnene og solvervene, samt sesongfestivalene som i keltisk tradisjon kalles imbolg, beltane (mainatt), lughnasadh og samhain (halloween). Utgangspunktet, og utfordringen til leseren, er å skrive historier knyttet opp til disse festivalene.

Om dette høres fremmed ut, så husk at mange av våre mest kjente og kjære diktverk har oppstått ved å knytte seg til årstidenes gang. Tenk på Vaaren av Vinje, Høst av Rilke, Kom mai du skjønne milde av Overbeck, all verdens julesanger og så videre.

Årshjulet er en måte å sette dette i et litt mer finmasket system enn de fire årstidene, samtidig som man knytter årets gang opp til mytologiske fortellinger.

Det paganistiske årshjulet deler året inn i åtte årstidsfestivaler.

Med universet som publikum

Boka kommer inn på ulike skriveteknikker og stilistiske grep, men dette gjør mange andre bøker grundigere. Det viktigste budskapet The Ritual of Writing har til oss er å kople skrivingen til noe større utenfor oss selv. Vi kan søke awen, inspirasjon, i årets og naturens gang, og vi kan skrive som en gave til Gudinnen eller universet.

Skriving er for Anderson en form for rituale, der man tar et skritt til siden for den prosaiske verden inn i et mer magisk rike. Når man skriver, som i annen rituell praksis, trenger man å avsondre seg fra verden for å kunne fokusere helt og holdent på en hengiven handling, enten det er å manifestere en gudinne i verden, eller å manifestere ord.

Mange skriver bare for seg selv. Også det meste som blir skrevet av publiserte forfattere blir antakeligvis neppe lest av andre enn dem selv. Men det ligger makt i å ha et publikum, skriver Anderson. Hvorfor ikke skrive som et offer til universet, til en gud eller gudinne? Ved å lese høyt det man skriver er det ikke lenger noe man skriver for seg selv, men noe man deler med verden, uavhengig av om det sitter mennesker der og hører på.

Hengiven skriving

Gjennom en slik hengiven handling vil man også åpne seg for inspirasjon fra dem man skriver til. Ved å knytte an til årshjulet vil man ditto åpne seg for tidens ånd, ved å være bevisst hvor man skriver fra for stedets ånd, og gjennom å knytte an til mytologiske fortellinger for fortid og tradisjon. Ved selv å sette ord på papiret vil man gestalte alt dette i en ny skikkelse.

The Ritual of Writing forholder seg først og fremst til selve skrivehandlingen, ikke til bestemte former eller sjangre. Den handler derfor ikke spesielt om poesi. Som Anderson skriver vil det kreve en bok i seg selv å behandle dette skikkelig.

Han kommer imidlertid inn på rytmens betydning i poesi, og deler langt på vei Eratos oppfatning om at dette er noe man med fordel kan bry seg om. I likhet med oss er Anderson også en leser av Stephen Frys The Ode Less Travelled.

Hekseforfatterens kurs

The Magical Writer er et kurs utarbeidet av George Franklin, som jobber innen heksetradisjonen Reclaiming. Kurset har et pensum som kan lastes ned gratis, enten man tenker å jobbe med det på egenhånd eller forsøke å følge kurset.

Der The Ritual of Writing handler om å søke guddommelig inspirasjon i naturen, er The Magical Writer mer som en kiste av ulike verktøy av både prosaisk og magisk karakter.

Franklin kombinerer tradisjonelle skriveverktøy som spenningskurver, aktinndelinger, cliffhangers og så videre, med magiske verktøy som transer, rituelle sirkler, eller et alter dedikert til skriveprosessen.

Simsalabim, kritiker!

Hvis man sysler med hekseri eller liknende har man antakeligvis vært borti påkallelser, av for eksempel guder eller elementer. Men hva med å påkalle karakterene du skriver om gjennom et magisk rituale? For å snakke med dem, kanalisere stemmen deres gjennom deg, eller kanskje spå dem i tarot?

(Om du nå innvender at karakterene dine bare er noe du har funnet på, vil nok Franklin invitere deg til å utvide virkelighetsforståelsen din litt. Fantasien din finnes vel i virkeligheten?)

Det er ikke bare fiktive personer man kan kalle på i ritualet. Man kan for eksempel mane fram en stemning, kanskje gjennom chakra-energi eller kanalisert som et aspekt av elementene. Gjennom skriveprosessen blir det kanskje også nødvendig å drive med litt magisk skyggearbeid, der skyggen manifesterer seg i form av Den Indre Kritikeren.

Her tar man tanken om å knytte seg til noe større utenfor en selv et skritt videre, og engasjerer dette «noe større utenfor» gjennom rituelt samkvem. Og sannelig blir også selveste Erato (musen, altså) og hennes musiske kolleger nevnt.

Hokus pokus, skriv!

Å anerkjenne skriveprosessen som en magisk praksis åpner opp for en rekke kreative metoder, som strekker seg langt forbi sjangertrekk og formmessige grep. Her har vi presentert to måter å gjøre det på. Det finnes sikkert flere. Disse to tilnærmingene lar seg også fint kombinere, og kan gjerne studeres i sammenheng med vår forrige artikkel om inspirasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s