Sanger fra veien og havet

Tone Wasbak Melbyes diktsamling Sanger fra veien og havet blir gitt ut i dag og vi markerer anledningen med et intervju. Tone utgjør også halvparten av Erato-redaksjonen, og blir her intervjuet av den andre halvparten.

— La oss begynne med tittelen. Er dette rett og slett dikt om livet, havet og døden?

— Ja. Og litt til. Sanger fra veien og havet er egentlig tre sammenhengende diktsykluser, eller fortellinger på diktform. De stammer fra en periode da jeg begynte å ta steget fra å reise for å komme meg et sted, til å reise for å følge veien, forteller Tone.

— Denne utviklingen gjenspeiler seg også i diktene. I den første syklusen, Orpheus’ merke, var jeg veldig inspirert av Orfevs-myten og mer avhengig av en ytre motivasjon for å gjennomføre reiser. I løpet av reisen ble søken etter sanglinjene mer framtredende, og reisen ble et mål i seg selv. 

Hva er en sanglinje?

— I noen tradisjoner er det en kraftlinje som et av urvesenene har laget i skapelsestiden eller drømmetiden, eller selve kroppen til et slikt vesen. Det er også en måte å orientere seg i et landskap på, og en måte å regne avstand før man hadde metermål og apper. Det kan være noe så enkelt som en måte å finne ut hvor man er på det verdslige planet, eller noe så dypt som den grunnleggende forståelsen av hvordan universet ble skapt. 

Ved å finne disse linjene bringer man liv til drømmetiden igjen, og ved å bringe liv til den bringer man liv til magien. For meg er det en måte å komme i kontakt med landskapet der jeg er, eller stedets loki, sjel.

Men hva har alt dette med dikting å gjøre?

Ideen om sanglinjer er fra en førskriftlig tradisjon. Det skal være mulig å huske sangene, og gjenskape til venner eller til neste gang eller generasjon. Da hjelper det å ha en struktur, og da blir det rim og rytme på ting. Når man virrer rundt i et landskap og forsøker å orientere seg, har man jo heller ikke tid eller anledning til å tre ut av situasjonen og skrive ting ned. 

For å følge en sanglinje lager man et ekko av landskapet. Noen steder går det fortere, andre steder langsommere. En bekk har for eksempel en annen rytme enn en dyp skog eller ørken, og dette gjenspeiler seg i diktene man skriver. 

Jeg kommer jo fra et virke som forfatter og journalist, og begynte med å skrive masse notater. Den gangen var notatene delvis et skjold, nettopp for å tre ut av situasjonen. Ofte skrev jeg dem mens jeg hadde det ubehagelig. Kanskje fordi jeg var kald eller forvirret, ikke visste hvor jeg var, ikke hadde penger, eller bare følge meg utafor. Men så gikk jeg tilbake til notatene senere og tenkte at det lå en dypere struktur i dem, som jeg kunne bruke til å veve med ut av dette. Det ble som å spinne en tråd for å klatre opp av en brønn. Ved å følge en myte, som Orfevs-myten, knytter man seg også opp til en eksisterende struktur, som igjen fører til at man kan avslutte en del av sin fortelling på et punkt, det blir en måte å komme seg gjennom en periode i livet på, og gjøre plass til en ny. Diktene i ‘Sanger fra veien og havet’ følger prosessen med å dikte for egen del til å dikte for å bli en del av noe større, å la sangene gi liv til glemte og fastlåste ting.

En del av diktene i samlingen har jo også vært sunget?

— Ja, det var først Caroline Eugenie Synvis som begynte å tonesette diktene mine, senere Tale Fjell Egeberg, og da oppdaget jeg at det var sanger jeg skrev. Dette var også et ledd i å søke sanglinjene, å prøve å finne en sammenheng mellom mine ord og erfaringer og veiene jeg reiste, og å koble dem sammen.

Senere har jo flere av sangene blitt spillt av både Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt og Skyggesanger, noe som førte til en hel del reising rundt for å spille konserter. På den måten ble også diktene, eller sangene, en måte å komme seg ut på veien på i seg selv. Som igjen førte til flere veier, og dikt, og sanger.

La oss si at jeg vil finne en slik sanglinje. Hvordan gjør man det?

— Man kan for eksempel ta utgangspunkt i kurelinjene, ley lines, som de kalles på engelsk. Noen av dem er kjente og korresponderer med magiske strømninger gjennom verden. De kan man finne på kart eller man kan også se rett og slett se hvor det har vært bygget kirker. I England går det en ganske tydelig linje fra Stonehenge til Glastonbury Tor, der man kan finne hellige steder på veien. Det er det samme med kystlinjen i sørvest-Frankrike, der stedene ofte nå er dedikert til St. Mikael.

Hva med i Norge?

— I Norge kan stavkirkene fungere på samme måte. Men det er vanskelig, fordi man i Norge lenge har gått inn for å ødelegge alt som er gammelt. Mange av linjene er også bygget over eller lagt i rør. I Frankrike og England har man så langt tatt mer litt vare på sine fortidsminner, men i Norge hater man dem tydeligvis. Men man kan alltids lytte til landskapet der man er, gå langs elver og bekker så langt det går, eller følge trerøtter. Ofte er det også viktig å gå seg litt vill. Det er mye lettere å finne veien når man først har gått seg vill, og det kan gjelde for diktningen også.

Om boka

Sanger fra veien og havet er utgitt på Tegn forlag.

Den kan bestiles som E-bok, eller som papirbok. Under kan du lese to av diktene fra samlingen.

Tone har tidligere utgitt romanen Kunsten å være død i Wales og novellesamlingen En sommer på SørlandetElasmotherium forlag.

Vuggesang til vinden

Skrik alt du vil, jeg skal lytte til daggry
til sanger som blåser over gater og hus
som ikke kan hviskes, som har vokst seg for sterke
som aldri er bris eller løvgrønne sus

Folk her de møtes og ser på hverandre
men aldri samtidig eller like imot
hvert blikk er en enveiskjørt gate av lengsel
mot det som de søker, til det de forlot

På vinger av stål her nede ved elven
i det isklare lyset fra ravblomstereng
flyr hauken ustoppelig, nådeløst videre
og vil aldri sove i rede og seng

Du er ikke fri, du er bundet av stemmer
til alle som kom hit og alle som vil
finne selve portalen til frihetens rike
søke friheten fra eller friheten til

Mens drømmene dør alt der nede i havnen
driver minnene av dem mot gatene her
lever videre i vinden på vingene dine
der du flyr med fortvilelsens hat i hver fjær

Så syng til meg sanger der nede fra elven
snakk om historier aldri fortalt
hvil deg fra nettenes stadige strømmer
av havet og tårenes rike av salt

Tone Wasbak Melbye

Djevelens landlov

Det blåser her i havna, det er storm ute på havet
Og solen vil gå ned i øst i kveld
Og hundre sorte duer stuper døde ned mot marken
Jeg lurer på når jeg kan få dra hjem igjen
Blodet mitt følger tidevannets gang

Og røyken fyller rommet dekker over alt det tapte
Det er mer enn penger som vil stå på spill i kveld
Og vinen som du har kan bli den siste du drikker
Jeg vet ikke om jeg kan finne hjem igjen
Blodet mitt følger tidevannets gang

Så spill ut dine kort, spill ut alt du har på hånden
eller bløff deg gjennom frykten slik du har gjort før
Det her er ikke verre enn de stormer vi har ridd av
den gangen fant vi alltid veien hjem igjen
Blodet mitt følger tidevannets gang

Og en av oss må gå, mens den andre, den må bli her
Jeg slipper ikke blikket ditt om du tror det
Og høyvannet i havna vasker vekk alt som har dødd der
Jeg vet at jeg vil aldri komme hjem igjen
Blodet mitt følger tidevannets gang

Tone Wasak Melbye

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s