Løgn og forbannet dikt, eller poesi, politikk og magi

Eller: Voluspå, og hvordan veve en nordisk gudeverden.

Politikk og magi blir i dag sett på som to meget ulike ting, selv om de krysser veier nokså ofte. Men for ikke så meget lenge siden var magien en opplagt del av storpolitikken. Aleksander den store hadde for eksempel med seg astrologer og spåfolk på sine tokt, mens Winston Churchill konfererte ofte med sine fellesdruider.

En av de store politiske omskiftningsstidene på dette kontinentet var rundt forrige årtusenskifte. Dette var en periode der kongemakt skulle konsolideres. Den romerske panteonformen, der gudeverdenen var organisert i et hierarkisk system med tydelig makt- og oppgavefordeling, bredte om seg. Slike guder fungerte som praktiske støttespillere til en sentralisert maktstruktur, mens eksisterende animisme, naturdyrkelse og folkemagi skulle fordrives eller omforklares. Det er ofte sagt at det var kristendommen som kom og fordrev den gamle tro i Europa (og andre steder i verden), men den hadde alt fått i stor grad ryddet vei av en sentralisert maktstruktur i himmelen som på jorden.

Dagens forståelse av Nordisk førkristen tro lener seg i stro grad på diktene fra den eldre Edda, eller Codex Regus, et samlingsverk av dikt om guder og helter. Det er ikke helt på det rene akkurat hvem som har skrevet eller samlet diktene, eller når de stammer fra, men de deler en del fellestrekk i tematikk og form med nordeuropeisk diktning rundt ca 1200.

Det er også en antagelse at diktene i samlingen kan være enda eldre, men det er, som mye annet fra den tiden, uklart. Det eneste sikre når det gjelder skriftlige kilder om tro, er at de sier de gjerne mindre om hva folk faktisk trodde på, enn om hva noen hadde behov for å overbevise folk til å tro på.

Om vi tar et blikk tilbake til våre artikler om diktning som besvergelse, kan man se diktene i den eldre Edda som politisk-magiske fremstøt. Det er utvilsomt skikkelser og ideer bakt inn her som resonnerer i noe allerede utbredt i kulturen og landet, men det er formet på en måte ment å fremme et spesifikt verdensbilde, i fortid, nåtid og fremtid. Ingen av diktene tydeliggjør dette så mye som Voluspå, beretningen om verdens skapelse og undergang.

Formen som flere av diktene i den eldre Edda er skrevet på, deriblant Voluspå, kalles fornyrdislag. Denne formen er gjerne brukt til lengre helteepos fra samme periode, som for eksempel Beowulf. Dette er en diktform der strofene er bygd opp av åtte linjer med fire metriske stavelser og to trykkstavelser i hver linje. To og to linjer knyttes sammen med stavrim, altså likhet mellom første bokstav og konsonant, en oppbygning som kan minne om bokstavharmoniene i de walisiske englyions. Da ser det slik ut:

Um ljod bed eg alle 
helga lydar,
store og småe
søner åt Heimdall.
Det vil du, Valfader,
at vel eg fortel
frå fyrndeheim
det som fyrst eg minnest.

Voluspå

Eller, i en mer moderne form, slik:

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Johan Sebastian Welhaven

Dette var altså starten på Welhaven sitt dikt Aasgardsreien. Man ser ved den mer lyriske poesien, enderim og ordvalget at det er et meget senere dikt, en romantisering av diktformen om man vil. Men om man vil mytologisere sitt budskap og knytte det opp til eldre sagn i den grad at man mer elle rmindre blir innlemmet i kanon selv, er fornyrdislag altså stilen å emulere. Og det kan man anta at de gjorde for tusen år siden også.

Fornyrdislag har en stil som egner seg til fortellinger, siden strofene ikke låses i enderim, men også en manende tyngde som ligger i de stadige stavrim. Dette gjør at selve teksten skaper en tett vev av ord, bilder og assisiasjoner.

Det er lett å bli revet med i fortellingen som utspiller seg. I Voluspå ender også dikteren flere av strofene med linjen ‘vil dere høre mer, eller hva?’, som også er med på å både dra leseren videre i fortellingen og gir akkurat såpass mye distanse at man lett kan tro på at dette er noe som alt har skjedd, som er sant og som nå gjenfortelles.

Som vi tidligere har vært inne på, er det en tett forbindelse mellom poesi og magi, og man kan se Voluspå ikke bare som en gripende fortelling, men som en magisk besvergelse. Ved å kalle på guder, krefter og ideer, og plassere dem i en ordvev, søker man også å mane frem en virkelighet, en oppfattelse av verden som gir utslag i tanker og handlinger, kanskje til og med i hvordan selve kosmos henger sammen, om man er riktig flink.

Vil dere høre mer, eller hva?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s