Vetteeika på Mollestad

I dag har vi i Erato dratt på poetisk visitt til Vette-eika, eller Mollestadeika, som den også kalles. Dette over tusen år gamle treet er Norges nest største, med en diameter på 3.4 meter og en trekrone som brer seg 17 meter utover fra nord til sør. Eika har som seg hør og bør fått flere sagn og dikt skrevet om og til seg, og i dag vil vi poste et av dem. Her er et bilde av den vennlige eika og Even som ofrer den en skål godt øl.

Å ofre til eika har folk i området gjort så lenge den har stått. Det er mulig at navnet kommer av at den vokser på en gravhaug, eller vettehaug, og at bosettere i området har ofret til sine aner der. Det sies også at det bor vetter i haugen der den vokser, og at offergavene var til dem. Vi i Erato mener det er på sin plass å komme med en gave til dem man besøker, enten det nå er et folk eller et tre. Her kommer et av diktene, skrevet Arnt Stensvand, som forteller om et av sagnene som knytter seg til Vetteeika på Mollestad.

Vitt-eken

En kjempeek vokser på grønneste voll ,
og sprer sine grener i dalen.
Dens saga er tegnet med nisser og troll
og huldrer med sløyfer på halen.

Men nærmere her til begynnelsen må
for telles om eiken sin barndom.
For det var om høsten da skuren gikk på
at trollene just var på ferden.

Ved siden av vollen der lå det en haug,
der gresset om natten trollkveget .
Mot dagningen hjorden i haugen sin smaug,
men utenfor hørte man bræket .

Om nat ten klang bjeller på huldrenes kjør
og holdt man sig bare da våken
Så røktet just huldrene som det sig bør
sin bøling i mørket og tåken.

Det t rodde ei mange som ei det te så,
at så nær var huldre på ferde.
Just like i gården hvor husene lå,
rett like ved kålhavens gjerde.

Da var det en ungersvenn fager og fin,
men trett av arbeide om dagen,
henslengte sin kropp ved en åker av lin
og sovnet på gresset sporslagen.

Men haugen sig åpnet og laget en dør
til huldren som bodde ved sletten.
Der før tes han inn under drømmer så ør,
men undrende stod han på pletten.

Da var det den deiligste under jords hall,
han kunde i halvmørket skue.
En r ikel ig utstyret huldrenes sal,
Hvor vegger og tak gikk i bue.

Der sølvet var måne og gul let var sol
og taket et drypp av krystaller.
Av edleste stener var laget hver stol
og speiler av slepne metaller.

På gulvet lå tepper av sølvrevens skind,
ved dørene hang hermeliner.
Og lamper, det var der nok fra Ala-din,
omkring dem var svøpt gobeliner.

Thi lyset jo hører ei trollene til,
de elsker kun halvlys og mørke.
De smir sine renker i neddempet ild;
i skjul de bedriver sitt virke.

Der kom da de deiligste huldrene frem
bød smigrende spise og drikke.
Men gutten kun stundede til sitt hjem.
Tilstelningen smakte ham ikke.

Så bød de ham sølv, og så bød de ham gull
og alle slags jordiske gaver.
Men gut ten han nektet å blive dem huld
og sig på en utgang belaver.

Han stevnet mot døren og vilde træ ut ,
men den blev til låset og lukket.
Så blev der en sprekke i veggen til slutt,
igjennom den blev han så puttet.

De slog ham med greiper og stakk ham med kniv,
med gjødsel de klinte hans kleder.
De fikk dog ei ende på yndlingens liv,
han prøven gikk gjennom med heder.

Men kvinnene nede på åkeren skar
mens gutten sov ennå i gresset.
Og ingen til kornet at feste de har
ei heller å kjøre inn lesset.

Men da vogner gutten og ser sig omkring
en ekestaur gripes med hånden.
Men arbeidet vil ei gå riktig i sving,
beveget som han er i ånden.

Så gi r han en saga om det som er hendt
i hvilen just i middagsstunden.
Og kvinnene hører ham like så spendt ,
men t ro ham de vil ei i grunnen.

Så set ter han stauren i jorden med hast
og lager en ed til forsikring:
«Så sant som jeg her setter stauren min fast ,
så var jeg i huldrens forvikling:»

Men stauren blev stående til neste vår,
da sprang der ut knopper og blader.
Og siden den vokser hvert evige år
med løvfulle grener i rader.

Den blev til et tunt re så fagert og stort
og segner for taltes om «eika».
På vollen omkr ing den der blev det et flor ,
der ofte man samles og «leika».

Et julaftensoffer til eken der blev
av ølet og noget av steken.
Ti l vel ferd i gården sa dette man skrev.
En skikk blev bevertning av eken.

Nu teller vel treet halvt tusen år
med safter i grener og stammen.
Og bygden sin ungdom til treet nu å måle.
Dets omfang er gammen.

Så slår de om eken et langt målebånd,
dens omfang er over ni meter.
Og seks mann favner den hånd i hånd,
men ikke de omfanget rekker.

Og grenene st rekker sig veldelig frem,
så langt som en vegg i en kirke.
Tre tylter med tømmer kan hugges i dem
til skipsbruk og annet trevirke.

Vitt-eken er Sørlandets digreste tre,
i høyde den må nok gi etter,
for kronen er flat som et fjell eller bre,
der kvistene sammen sig fletter.

Og gjøken sig setter på høyeste kvist
og galer når vinteren er omme.
Den hilser til reisende sitt takk for sist
og varsler snart sommerens komme.

Og måltrosten varsler i høyeste topp
og taler fornuf tig til bonden:
«Hugg aldri ned eken – det blir lykkens stopp,
med eken gror lykken på grunnen.»

Og lerken seg hever f ra eken i sky
og slår sine triller i luften:
«Giv sangfuglehæren i eken sitt ly,
så sidder du trygg der på tuften.»

Arnt Stensvand

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s